– Hvis et menneske på 70 år sier de ikke angrer på noe, da står du ansikt til ansikt med en psykopat

Hvem: Ole Paus (70)

Hva: Artist

Hvorfor: Har laget 11 nye sanger til Olavfestdagene, åpnet festspillene i Elverum, begynner å avslutte To rustne herrer-turneen, m.m.

Du har mange baller i lufta! Hva tenker du om å ha så mye på gang samtidig?

– Jeg har aldri hatt det så travelt som i de siste 4 årene av livet mitt. Men jeg har det bra, jeg trives. Jeg kan ikke skjønne hva som er gærent med dette livet her. Jeg får brukt meg selv og av og til føler jeg at jeg får gjort noe som er til nytte for andre, ikke bare for meg selv.

Du laget nylig 11 låter til «Ubudne gjester»-prosjektet. Hva handlet de om?

– Vi snakker om flyktninger som ubudne gjester, men faktisk så er det vi som er det. Det er vår sivilisasjon som har erobret deres virkelighet og ødelagt den. Når Europa har etterlatt resten av verden som et slakterhus har vi har et stykke arbeid å gjøre for å rette opp i det. De som kommer til oss nå er barn av våre gjerninger.

Hva er hovedinspirasjonen til sangene?

– Det som opprører meg mest nå er folk som Listhaug som løper den ondes ærend og hevder at det er kristendom. Jeg har aldri sett et så obskønt bilde som det av Listhaug som bader i Middelhavet hvor tusenvis av flyktninger dør. Det er en sjofelhet som man aldri har sett, i et format man aldri har kunnet drømme om tidligere.

Det virker ikke som du har blitt mindre samfunnsengasjert med årene?

– Jeg er jo et barn av min tid. Jeg gjør selvfølgelig ikke nok på noen som helst måte. Men det er en del ting som opprører meg og som jeg blir engasjert av. Det var en tid hvor jeg var i krig med alle. Det var underholdende, men slitsomt. Og det kom ikke så mye godt ut av det, men det ble mange sanger. Jeg har lært og skjønt at en hånd er ikke bare knyttneve og slagkraft, det er håndflate også. Og en håndflate er fin å kjærtegne med.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– En bok som jeg sliter med å komme ut av, selv om jeg har lest den flere ganger, er Carsten Jensens «Den første sten». En utrolig bok om en dansk tropp i Afghanistan. Den forteller om hvor håpløs verdenen vi har skapt er, og om hvor håpløst det er å komme ut den.

Hva gjør deg lykkelig?

– Barna mine.

Hvem var din barndomshelt?

– Asbjørn Hansen. Han var landslagskeeper for Norge i fotball. Jeg var litt dårlig til beins, hadde et snev av polio. Så jeg satt og hørte Bjørge Lillelien overføre kampen og så Hansen for mitt indre blikk. Han regjerte nådeløst i luftrommet.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Det er nok å velge i... Det er rotløsheten min. Men jeg rår ikke med det.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg skeier i grunn ikke ut. Jeg er vel en på mange måter sammenhengende utskeielse.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Alles rett til et verdig liv.

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på mye. Hvis et menneske på 70 år sier de ikke angrer på noe, da står du ansikt til ansikt med en psykopat.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Hvis jeg sto fast i en heis ville jeg helst vært alene, for jeg vil ikke plage andre.