#Metoo. Hvis du har sett den hashtaggen i sosiale medier i det siste har du fått en bekreftelse. Også i din bekjentskapskrets er kvinner blitt utsatt for seksuelle overgrep. Eller trakassering. Eller noe annet ubehagelig og vondt som har med menns makt over damer å gjøre.
Kampanjen startet etter avsløringene om Harvey Weinstein. Den mektige Hollywood-produsenten har hatt fingrene på fantastiske filmer som Pulp Fiction, Gangs of New York og Fahrenheit 9/11, men også på kroppene til et enormt antall skuespillere som ikke akkurat hadde bedt om det. Over 50 damer har stått fram med anklager om seksuelle overgrep og forsøk på å presse seg til sex.
Med #metoo viser damer over hele verden at dette ikke bare er Weinstein. Jeg synes kampanjen er jævla vond. Først og fremst fordi den minner meg på at sånn omtrent en million av de damene jeg omgås og er glad i har vært utsatt for varianter av seksuelle overgrep. Og hver gang noen av dem skriver det, så blir jeg redd og deppa og lurer på hva som har skjedd og om det er noen jeg kjenner som har gjort det og om jeg kunne ha gjort noe og hva i helvete er det vi driver med i denne jævla verden.
Jeg lurer på hvorfor, hvem, hva og hvorfor så ofte og mange? Alle kvinnfolk jeg har diskutert det med har sine historier. Alt fra voldtekt til klyping av pupp på byen, via runkere og gnukkere på t-banen og plutselige dickpics på telefonen fra fjernt eller nært bekjente. Ingen av dem har nevnt ubetydelige ting. Ingen snakker om en fyr som var litt dårlig på å flørte og misforsto noen signaler men sa unnskyld etterpå, liksom. Det er stygge ting. Men #metoo er ikke konkret. Vi må lure. Og det er bra. Vi trenger ikke å vite hvem som har blitt voldtatt. Ingen skal presses til å legge ut voldtektshistorien sin som en linje på Facebook mellom artige kattevideoer og krangel om insentivordninga i norsk film.
Men det er mange menn som reagerer negativt på kampanjen. Som sier at grensene mellom fomlete flørt og uinviterte seksuelle tilnærmelser er flytende. At vi må være rause, at noen er dårligere på flørting enn andre. Og dessuten opplever også menn å bli klådd på, men vi tar det ikke så alvorlig.
Og ja. Mange menn har opplevd ting som likner litt, sånn på utsida. Jeg har opplevd det sjæl, selvfølgelig. At eldre damer har klypi meg i rumpa på byen, liksom. Eller lagt en hånd i skrittet mitt og sagt noe flørtende og frekt. Eller flasha puppene, for den saks skyld. Men få av oss går og tenker på det. De fleste kara jeg kjenner kunne ikke brydd seg mindre. En artig liten hendelse på byen. Haha, det var litt av en fest i går? Ja, faen, ei dame kløyp meg i kukken! Haha! For ikke å snakke om plutselig puppevising. Det skal du være ganske streng om du går og er sur for, sjøl om det ikke var invitert til.
Så, hvorfor blåser menn i mindre seksuelle «overgrep» (ærlig talt, vi greier ikke bruke ordet overgrep om det en gang, for det føles så latterlig), mens damer lager store kampanjer av det? Hvorfor er dette en dame-greie?
Vel. For det første blir menn i veldig liten grad voldtatt av damer. Vi blir sjelden banka opp av damer. De færreste av oss har opplevd å bli trua fysisk av damer. Det er ingen overhengende trussel der noe sted. En tafs er bare en tafs, for oss. Det er ikke en trussel om noe mer.
For det andre: Som med all undertrykking er det den systematiske vi blir redde for. På samme måte som norsk-afrikanere ikke har noen historie med å undertrykke hvite nordmenn, økonomisk, fysisk eller politisk, og dermed gjør at skjellsord som «hviting» ikke akkurat treffer oss særlig hardt i hjertet, så er det faktisk ikke sånn at kvinner undertrykker menn. Både økonomisk, politisk og fysisk er det store bildet at menn undertrykker kvinner.
Når menn tafser på kvinner må vi se det i lys av menns generelle undertrykking av kvinner. Når kvinner tafser på menn er det ikke uttrykk for noe særlig annet enn personlig dumskap og irriterende og plagsom oppførsel.
Overgrep handler om makt. Om demonstrasjon av makt. Jeg viser deg at jeg har makt over deg. Det er både fysisk og politisk.
Æsj.
Det er vanskelig å diskutere dette. Det er selvfølgelig en masse menn som har opplevd fæle seksuelle overgrep fra kvinner. Jeg prøver ikke på noen måte å snakke ned det. Folk har rett til å oppleve seksuelle overgrep akkurat som de sjøl må. Ingen skal fortelle andre hvordan det er greit å reagere når andre tråkker over grensene deres. Heller ikke jeg. Men det er også mitt poeng: Bare fordi du kan le bort en hånd på rumpa di, så betyr ikke det at alle hender på alles rumper bare kan flires av.
Det er ikke så moro å poste Facebook-kommentarer om #metoo. Jeg skal ikke presse noen til det. Men før du tenker at dette ikke handler om deg, bare føl bittelitt på følgende: Er det virkelig ikke en eneste situasjon, la oss si det siste året, hvor du kunne ha gjort noe konkret for å gjøre verden litt mindre dritt for damer? Er det ikke en fyr på byen du kunne ha prøvd å roe ned litt? Er det ikke en ubehagelig kommentar du kunne ha konfrontert? Ikke en venn som fortalte noe som du burde ha tatt litt mer alvorlig? Ingenting? Virkelig?
La oss gå videre. Men la oss gå videre i takt, i en gigantisk demonstrasjon mot seksuelle overgrep. Gjerne i kampanjen #metoo. Sjøl om det gjør vondt.