Full åpenhet: Undertegnede er personlig bekjent av Tarjei Røsvoll, og har samarbeidet med ham om hans nevnte kronikk.

Elin Ørjasæter skapte adskillig oppstyr da hun i sin faste spalte i Morgenbladet tok til orde for å «gjenreise forskjellen på fyllerør og voldtekt«, og kritiserte den eksisterende rettspraksisen for hva som regnes som voldtekt.

Hun fikk raskt svar fra jusstudent Tarjei Ellingsen Røsvoll, som reagerte på at hun ikke fremlegger et eneste konkret eksempel (verken i teksten eller på forespørsler i ettertid) der domstolen skal ha satt «voldtekt»-stempelet på «fyllerør» som ikke hører hjemme i rettsvesenet. Når heller ikke Røsvoll selv klarer å oppspore noen voldtektsdommer som samsvarer med Ørjasæters beskrivelse av «sex mellom noenlunde jevnbyrdige personer der begge var overstadig beruset», fremstår hennes påstander om gjeldende rettspraksis som klart feilaktige (og dertil ytterligere stigmatiserende for voldtektsofre). Undertegnede har selv gjort gjentatte forsøk – både ved henvendelser til ulike debattanter og ved egne søk i domstolens databaser – på å oppspore den typen betenkelige voldtektsdommer som angivelig avsies jevnlig, foreløpig uten å finne et eneste slikt eksempel.

Hennes påstander om gjeldende rettspraksis fremstår som klart feilaktige.

At Morgenbladet umiddelbart la ut Røsvolls motinnlegg på nett, uten å vente på neste papirutgave, er utelukkende positivt. At de unnlot å ta med en såpass vesentlig korreksjon i papirutgaven (bare med en kort henvisning til «Les mer på nett») er ikke fullt så positivt. Og det blir nokså spesielt når de isteden gir Ørjasæter ytterligere to spalter til å forsvare seg mot denne kritikken i et intervju, der det eneste som gjengis av Røsvolls kritikk er «At vårt rettssystem systematisk kaster kåt og nysgjerrig ungdom i fengsel på grunn av fyllerør, er en påstand som må dokumenteres og underbygges».

Ørjasæter svarer på dette med å hevde at hun slett ikke har sagt dette som Røsvoll parafraserer henne på, men at hun har snakket om at «gråsonetilfellene» straffes for hardt målt opp mot grove voldtekter. Hvis man derimot leser Ørjasæters tekst (og de ordrette sitatene som Røsvoll gjengir), er det tindrende klart at hun også tar for seg domstolenes definisjon av hva voldtekt er, og hevder at voldtektsbegrepet nå rammer ting som ikke burde være straffbare, til tross for at de godt kan være moralsk klanderverdige.

Hun hevder at voldtektsbegrepet nå rammer ting som ikke burde være straffbare, til tross for at de godt kan være moralsk klanderverdige.

En lengre versjon av artikkelen, med en mer detaljert gjennomgang og tilbakevisning av Ørjasæters påstander og en lengre prinsipiell drøfting av medienes rolle, er publisert på forfatterens blogg.

Røsvoll gjør det tindrende klart at det er denne avgrensede tematikken som han tar tak i. Han sier seg enig i at grove og mindre grove voldtekter blir straffet for likt, og gir også Ørjasæter rett i at det sikkert finnes sprikende oppfatninger i befolkningen om voldtekt. Det han reagerer på er de juridiske påstandene om at man også straffer ting som ikke burde vært regnet som voldtekt overhodet, og etterlyser konkrete eksempler på dette.

Det er selvsagt begrenset hvor mye man kan konkretisere i et så kortfattet intervju, men én konkret referanse til en dom som hun mener at underbygger hennes påstander, hadde det fint vært plass til. Istedet besvarer hun forespørselen om konkret dokumentasjon på spesifikke påstander, med tre temmelig svevende referanser, der samtlige enten handler om andre ting enn hun ble utfordret på av Røsvoll, eller mangler enhver konkret dokumentasjon.Det blir fullstendig useriøst av Ørjasæter å bli avkrevd konkret dokumentasjon på sin påstand, og så vifte det bort ved å vise til noe helt annet som hun også skrev i sin kronikk (og som hun selv understreker at er et helt separat spørsmål).

Ørjasæter uttaler også (både til Morgenbladet og i et tosiders portrettintervju med A-magasinet den påfølgende helgen) at hun har hatt det så travelt på jobben at hun har sett seg nødt til å avstå fra all videre deltagelse i debatten om hennes artikkel. Men når man benytter sin plattform som fast spaltist i en seriøs avis til å fremsette angivelige (og kontroversielle) faktapåstander om hvordan norsk rettsvesen fungerer, bør det også følge med en forpliktelse til å fremlegge et minimum av dokumentasjon på disse påstandene.

Slik kan «vedtatte sannheter» forplante seg i en evig sirkelgang av gjensidige henvisninger, uten at noen blir stilt til veggs og avkrevd konkret belegg for påstanden.

Det er vanskelig å tolke Ørjasæters svar (og mangel på sådan) annerledes enn at hun ikke er kjent med noen konkrete Høyesterettsavgjørelser som hun er kritisk til, men kun støtter seg på andre personer som har kommet med tilsvarende – og akkurat like udokumenterte – påstander. Og neste gang de samme påstandene fremsettes i den offentlige debatten, vil de formodentlig ‘kildebelegges’ med at «I august 2016 skrev Elin Ørjasæter i Morgenbladet at ___». Slik kan «vedtatte sannheter» forplante seg i en evig sirkelgang av gjensidige henvisninger, uten at noen blir stilt til veggs og avkrevd konkret belegg for påstanden.

Journalistisk abdikasjon
Det er heller ingen grunn til å være spesielt imponert over Morgenbladets journalistiske oppfølging av saken. I utgangspunktet er det selvsagt positivt at man tar tak i en løpende debatt og prøver å fremskaffe klare svar fra den ene parten. Men da må man faktisk målbære og forfølge kritikken – ikke bare stille lettvinte spørsmål i «Er du enig i [dette negative som ble sagt om deg]»-sjangeren og slå seg til ro med at intervjuobjektet gir det forventede «Nei, jeg har helt rett»-svaret.

Som Røsvoll påpeker på Twitter: Man kan spørre seg hvor mye hensikt det har å imøtegå slike påstander, når resultatet bare blir at motparten får enda mer spalteplass til å fastholde sine uttalelser – og til å slå tilbake mot en kritikk som papiravisens lesere ikke engang har sett. Til alt overmål blir intervjuet presentert under overskriften «– Lett å underbygge» – til tross for at Ørjasæter i realiteten ikke har underbygget noen verdens ting, i hvert fall ikke det Røsvoll kritiserte henne for.

Det er åpenbart negativt for den offentlige debatten dersom man kan fremsette udokumenterte påstander.

Hvis vi skal ha en saklig og opplyst offentlig debatt, bør det være et minimumskrav at kategorisk udokumenterte påstander blir korrigert. Det er åpenbart negativt for den offentlige debatten dersom man kan fremsette udokumenterte påstander (som garantert kommer til å leve videre og feste seg hos mange lesere, uansett hvor mye de blir tilbakevist).

Når ingen klarer å fremvise et eneste konkret eksempel på kåt ungdom som har blitt kastet i fengsel for fyllerør som ikke burde blitt straffet, er det nærliggende å spørre om slike tilfeller overhodet finnes.

Selv om en slik diskusjon om konkrete eksempler fort kan bli veldig detaljert og uegnet til en del debattarenaer, er det noen ganger nødvendig å gå ned på et slikt konkret detaljnivå, hvis debatten skal ha noen meningsfylt hensikt.

En presse som isteden nøyer seg med å bare drive «Han sa/hun sa»-journalistikk, uten at de selv tar noen som helst stilling til hva som er korrekte fakta, har abdisert fra et av de viktigste mandatene som de har fått fra sine lesere og fra samfunnet: Å være den instansen som har tid, ressurser og kompetanse til å innhente fakta om saken på mest mulig uavhengig grunnlag, og dermed gi resten av befolkningen mulighet til å vurdere saken på mer eller mindre kvalifisert grunnlag.

En presse bare driver «Han sa/hun sa»-journalistikk, har abdisert fra et av de viktigste mandatene som de har fått fra sine lesere og fra samfunnet.

Hele intervjuet med Ørjasæter (i hvert fall den delen som handler om Røsvolls kritikk) kan oppsummeres som «Ørjasæter fikk kritikk for å angivelig ikke ha dekning for påstandene sine, men selv sier hun at hun har det». Dette bringer ikke debatten det spøtt videre eller gir leseren noe forbedret grunnlag for å avgjøre hvem som egentlig har rett.

Resultatet blir at det overveldende flertallet av lesere som ikke har kapasitet til å fordype seg i saken på denne måten, blir nødt til å bare gjette på hvem som har rett ut fra sin egen synsing om hvem som høres mest troverdig ut (eller hvem man var mest enig med på forhånd)

Man kan diskutere om Morgenbladet burde bedt Ørjasæter om å dokumentere påstandene sine om rettspraksis allerede i forkant av den opprinnelige publiseringen, eller om redaksjoner kan påberope seg at slike påstander står helt og holdent for avsenderens egen regning (selv når de kommer fra en av avisens utvalgte, faste spaltister). Men når det kommer så klare motreaksjoner om at disse påstandene simpelthen ikke er korrekte, burde man ta ansvar for å i hvert fall gjøre et ærlig forsøk på å få frem korrekte fakta. At man isteden gjør det stikk motsatte, ved å opptre som mikrofonstativ for at Ørjasæter kan fastholde at hun har belegg for alt hun har sagt uten å behøve å dokumentere det, harmonerer dårlig med Morgenbladets ambisjon om å «løfte frem sider ved samfunnet som trenger dypere forklaringer».