Fanny har viet livet
til å hjelpe andres barn
Hver eneste morgen klokken 04.30 står Fanny Amaya (55) opp for å oppdra andres barn. Det har hun gjort i 33 år. Om ett år pensjonerer hun seg som SOS-mamma og blir bestemor på heltid.
I 1983 tar en liten treåring ved navn Sandra sine første skritt inn i SOS-barnebyer i Bogotá i Colombia. Her står Fanny klar til å ta henne imot.
For første gang i livet skal den lille jenta få føle kjærlighet, og for første gang skal Fanny tre inn i morsrollen.
– Sandra var veldig sjenert. Hun snakket lite, og det tok lang tid før jeg kom innpå henne. Selv var jeg veldig spent, sier hun om sitt første møte med den lille tulla.
30 barn har i løpet av tre tiår kommet tuslende inn til hjemmet til Fanny i SOS-barnebyen. Noen har blitt der noen få måneder, andre i opptil 15 år. Det har vært små barn, tenåringer, gutter og jenter. Men uavhengig av alder og kjønn har de alle hatt den samme tøffe og vanskelige starten på livet.
– De fleste som kommer hit har vært utsatt for omsorgssvikt i form av for eksempel vold eller seksuelt misbruk. Mange av foreldrene har forlatt barna sine, slik at de er helt overlatt til seg selv.
Du kan hjelpe: Klikk på linken og registrer deg som fadder.
TID FOR LEKSER: Hverdagen til Fanny er hektisk, men når barna kommer hjem fra skolen setter hun seg alltid ned sammen med dem for å hjelpe dem med skolearbeidet. Foto: SOS-BARNEBYER
Landet, som kan skryte på seg å ha oppfostret sangstjernen Shakira, den hårfagre fotballhelten Carlos Valderrama og den fredsprisvinnende presidenten Juan Manuel Santos, har i en årrekke vært rammet av en intens borgerkrig mellom colombianske myndigheter og den venstreorienterte geriljagruppen FARC. I flere tiår fikk også narkobaronen Pablo Escobar herje fritt i colombianske gater.
Borgerkrigen og narko-problemene har satt sine spor på lokalbefolkningen, og ifølge tall fra FN lever nå rundt 28 prosent av menneskene i landet under fattigdomsgrensen.
– Rusmisbruk, vold i hjemmet og fattigdom fører til at flere barn ender opp alene eller på institusjoner. Når dette skjer, griper myndigheten inn, og SOS-barnebyer blir kontaktet. Vi gir dem et hjem, en SOS-mor og en barndom, sier lederen for SOS-barnebyer i Colombia, Angela Rosales.
Selv om SOS-barnebyer hjelper mange, er det fortsatt 820.000 barn under 17 år som lever uten mor eller far i Colombia. De er sårbare for gjengkriminalitet, overgrep, og dop. Historiene er grusomme og det er mange dem.
– Det tar vanligvis fire til seks måneder før barna begynner å skjønne at situasjonen i barnebyen er det nye normale. Da begynner de å åpne seg, og takket være SOS-mammaene får mange av barna oppleve kjærlighet for første gang.
VIKTIGE FOR BARNA: Gina Velasquez, psykolog i Barnebyen, jobber tett på både SOS-mødrene og barna. Hun mener den jobben SOS-mammaene gjør er svært viktig. Foto: NINA RUUD/SOS-BARNEBYER
«GLAD I DEG, MAMMA»: Når Fanny reiser på ferie får hun alltid tegninger, plakater og brev av barna. Disse henger hun opp på soverommet. Foto: SOS-BARNEBYER
I de dramatiske årene på 80- og 90-tallet, når krigen herjer og uskyldige drepes på åpen gate, åpner Fanny hjemmet sitt i barnebyen for stadig flere barn.
– Når det kommer et nytt barn arrangerer vi alltid en stor velkomstfest. Barna og mammaene i barnebyen blir invitert. Vi kjøper kake og koser oss, forteller Fanny.
Med tålmodighet, kjærlighet og omsorg begynner barna sakte, men sikkert å føle seg hjemme.
– Det er viktig å vise dem at de er sett, og at de er en del av familien.
Du kan hjelpe: Klikk på linken og registrer deg som fadder.
Før Fanny begynte i jobben hos SOS-barnebyer, bodde hun i området Santander, åtte timer unna hovedstaden. Engasjementet for barns rettigheter gjorde at hun flyttet, og det var under studiene at hun ble kjent med arbeidet til SOS-barnebyer.
Når et nytt barn kommer til barnebyen – enten rett fra gaten eller fra institusjoner – får de tildelt en SOS-mamma. Kvinnene som ønsker å bli mamma må gjennom en lang søknads- og opplæringsprosess, og ofte er de assistenter i barnebyen før de kan «oppgraderes» til mamma.
Assistentene, eller tantene som de også kalles, er tett på barna, og sammen med SOS-moren hjelper de til med oppdragelsen.
Før Fanny ble mamma, var hun også «tante». Men valget om å bli mor på heltid, tok hun tidlig:
– Det er mange barn i Colombia som ikke har det bra, og da jeg var ung tok jeg et valg: Jeg ønsket ikke egne biologiske barn, fordi jeg så at det var så mange barn i mitt eget land som trengte hjelp. Jeg trenger ikke å få biologiske barn for å være mor, og nå har jeg en mening i livet.
Akkurat som i en vanlig norsk familie er hverdagen til Fanny hektisk. Med syv jenter i tenåringsalder er det nok av ting å ta tak i.
De få dagene i løpet av året Fanny har «fri», reiser hun og besøker søsteren som bor litt utenfor Bogotá. Hun bruker også ferien til å besøke barn som tidligere bodde i barnebyen, men som nå er blitt voksne og stiftet egen familie.
Huset hennes har fem soverom. Jentene deler rom, og Fanny har et eget. I stuen står en enkel TV, et spisebord, en bokhylle og en sofagruppe. Veggene er fulle av tegninger, plakater og ting som barna har laget. Spesielt på Fannys soverom.
– Når jeg reiser bort får jeg alltid tegninger og brev av barna. Jeg føler meg elsket, sier hun.
Fanny får alltid fortalt barnets historie av en saksbehandler, før hun møter det for første gang. Som oftest går overgangen bra, men hvis barna har vært involvert i narkotika, er veien lengre, forteller hun.
HEDERSPLASS: Sammen med alle tegningene og plakatene fra barna, henger også diplomet fra SOS-barnebyer som viser at hun er verifisert mamma. Foto: SOS-BARNEBYER
– De kommer hit og er helt ødelagte, og det hender at jeg ikke klarer å hjelpe dem. Det er så mye grusomt de har vært gjennom. Jeg føler på et ansvar for å gjøre noe, og jeg blir veldig frustrert når jeg ikke kan hjelpe dem.
FORTELLER OM LIVET SITT: Delegater fra SOS-barnebyer i Norge var i februar, sammen med VG Partnerstudio, og besøkte SOS-mammaene i Colombia. Her er Fanny under et intervju
med Morten Ødegaard, SOS-barnebyer Norge, og tolken. Foto: VG PARTNERSTUDIO
Barnebyen der Sandra og de 29 andre barna til Fanny har vokst opp, ligger i Bogotá sentrum. Byen er preget av høy kriminalitet og i utkanten av sentrum finnes milevis med slumområder. Men inne i barnebyen er det trygt.
BARNEBYEN: Barna spiller fotball på gresset utenfor SOS-hjemmene. Foto: SOS-BARNEBYER
En vakt står alltid og passer på porten, og barna leker fritt i grøntområdene rundt husene. De spiller fotball, hører på musikk og tar bilder av hverandre. Området kan minne litt om et amerikansk «campus», hvor leilighetene er like, plenen stor og «rektors kontor» en del av inngangspartiet til byen.
Barna løper inn til hverandres hus, og mødrene skravler om hverdagslige ting. Sammen er de en stor familie.
– I helgene rydder vi stua og har dansekonkurranse, forteller Fanny entusiastisk mens hun illustrerer hvordan møblene i leiligheten skyves til side for å gjøre plass til dansegulvet.
For SOS-barnebyer er SOS-mødrene helt uvurderlige.
– SOS-foreldrene er ikke bare snille voksne med store hjerter. De er først og fremst dyktige, profesjonelle og omsorgsfulle kvinner og menn, som velger å dele livet sitt med barn som av ulike grunner har mistet omsorgen fra, eller ikke kan bo sammen med, sine egne foreldre. Det er ikke en innsats fra ni til fire, fem dager i uken. Det er en livsstil, sier generalsekretær i SOS-barnebyer, Bente Lier.
Fanny minnes at hun syntes hun gjorde så mange feil i starten. At hun var uerfaren som mor og ikke helt visste hvordan hun skulle gå frem.
– Jeg er en bedre mor nå, og jeg er blitt en bedre person, sier hun.
SOS-mammaen er selve kjernen i arbeidet i barnebyene – og for mange av barna varer den nære kontakten livet ut. Nettopp slik ble det med Sandra og Fanny.
I dag er Sandra voksen og har flyttet ut av barnebyen. Hun har fått egne barn, og når Fanny pensjonerer seg om ett år er det en ny rolle hun tar fatt på.
– Sandras barn kaller meg bestemor. Så når jeg nå skal pensjonere meg, blir det for å være med sammen med barnebarna, sier hun og smiler.
Hun er spent på hva fremtiden bringer, og ser med lengsel frem på de nye erfaringene hun skal gjøre seg, men før den tid er det mange oppgaver som venter. Og vekkerklokken står på 04.30 i morgen også.
Du kan hjelpe: Klikk på linken og registrer deg som fadder.
VGs journalister og redaksjon har ingen rolle i produksjonen og publiseringen av dette innholdet.
Dette er VG Partnerstudio
I samarbeid med utvalgte annonsører utvikler VG Partnerstudio AS innhold av høy kvalitet, som publiseres på VGs plattformer.
Innholdet fra VG Partnerstudio merkes tydelig og med annonsørens logo, så leseren klart kan oppfatte at innholdet er betalt for og produsert sammen med en annonsør.
Aksjeselskapet VG Partnerstudio er et separat produksjonsselskap uten tilknytning til redaksjonen. Ingen i studioet jobber samtidig i redaksjonen i VG.
VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av VG Partnerstudio.
Gard Steiro
Ans. redaktør og adm. direktør
