DA ANGELSAKSERNE TRASKET I SØLEN under romernes etterlatte ruiner, fikk noen av dem seg ikke til å tro at de kunne være plassert der av mennesker i kjøtt og blod som dem selv. Det ble en overtro at en rase av forhistoriske kjemper måtte ha bosatt øyene.
Også vi finner oss selv skjelvende ved føttene til kjemper. Også vi vandrer, med krummet rygg, i skyggene av en sivilisasjon større enn vår egen.
Har det noensinne fantes en skarpere kontrast mellom en høyverdig sivilisasjon og en underlegen, enn den mellom Europas nedarvede katedraler, kirkespir, parlamentsbygninger, universiteter, biblioteker, teatre, konserthus, skulpturer, obelisker, triumfbuer, museer, festningsverk, slott, palasser, promenadegater, og selv jernbanestasjoner, og all den moderne styggheten som fortrenger dem?
«Folkets Gaard og Kongens Gaard, Over mod hindanden høine!» lød Henrik Ibsens ord under innvielsen av Stortinget i 1888. Nasjonsbyggerne, barn av renessansen som de var, hadde ambisjoner om å reise en hel by med prakten til Slottet, Stortinget, Nationaltheatret, Nasjonalmuseet, Victoria Terrasse og universitetsbygningen, for i likhet med sine europeiske broderfolk ville de forme det nye Roma, det nye Aten. Nå slynger moderniteten seg rundt disse konstruksjonene, glatt og sleip i sin kreatur. Det er som å se et byttedyr desperat gispe etter luft i en hvesende kvelerslanges klamme grep.
En kan trygt bemerke at våre forfedres prosjekt har blitt forlatt. Og en må tilgis inntrykket at våre elskverdige oppdragere har utpekt Tsjernobyl som ny modell (de mindre flatterende strøkene av den byen, vel å merke). Den seneste fasen i hærverket er flyttelasset fra det gamle Nasjonalgalleriet, hvor griffene rager majestetisk mot himmelhvelvingen, som om de var for beslaglagt av det hinsidige til å bry seg med oss dødelige på gateplanet under dem. Destinasjonen er hva som ligner uhyggelig på en konkretgrå fengselsmur, som selv ville ha fremkalt kalde grøss hos den mest rektangeløyde av de sovjetiske sjefsarkitektene. Det er nesten så man skulle tro den nasjonale kunstarven var satt under arrest.
Lyset fra en stjerne skinner lenge etter at den har dødd ut. Turister pilegrimer til Europa fra alle verdenshjørner for å bade sjelene sine i skjønnheten, og for å måpe i beundring i nærværet av Europas gamlebyer, hvis tak strekker seg opp mot universet som tilbedende lemmer. Av de moderne strukturene ment for å imponere finner vi først og fremst de tårnende finansdistriktene, men disse mammons katedraler av kald betong, glass og stål feiler i å sette dype avtrykk i oss. De er noe enhver med vettet i behold vet å bevege seg i en diger bue rundt. Uten at det selvfølgelig hindrer monstrøsitetene fra å vokse opp på tvers av hele kontinentet, som ugress.
Ødeleggelsen er en villet utvikling. En har lyst til å synke sammen i fortvilet resignasjon idet man leser beretninger om hvordan vakre viktorianske byer i England, offer for tyske bomberaid under krigen, systematisk har blitt frarøvet sin gamle storhet av moderne arkitekter og byplanleggere, fanatiske i sin fiendtlighet til det tradisjonelle. Det er særlig tungt å ta innover seg hva slags oase av skjønnhet selv en så heslig by som Birmingham en gang var.
Det er også grunn til å frykte at flammene som slukte så mye av Notre-Dame – en smertefull påminnelse om at alle menneskelige artefakter er høyst midlertidige – ikke gjorde i nærheten av like mye skade som hva de moderne arkitektene kan finne på under restaureringen. Selv det antigeistlige terrorveldet til Robespierre nøyde seg med å omdøpe katedralen til «Fornuftens Tempel», men et moderne svømmebasseng på taket har nå vært blant utkastene der. Som for min egen del får tankene til å vandre hen til bedriftene til de russiske bolsjevikene, som etter å ha sprengt Frelseren Kristus-katedralen i Moskva anla nettopp et svømmebasseng i dens sted. En likhet for påfallende til at den kan være helt tilfeldig.
Kakofoniens tidsalder
Det er ikke bare i arkitekturen at kontrasten er kolossal. Den er minst like stor, om ikke enda mer brutal, mellom Brahms og Beyonce, Beethoven og Billie Eilish, Bach og The Beatles, for å holde oss til bokstaven B.
Mesteparten av moderne popmusikk appellerer til det dyriske i mennesket, og da særlig til seksualinstinktet, mens man under barokken spesielt hadde som formål å løfte oss opp til noe høyere. Hvordan en nasjon som Storbritannia på få år kunne gå fra Vaughan Williams til The Sex Pistols, kjennetegnet av en snerrende vokalist som ikke kunne synge og en gitarist med kun tre grep på repertoaret, vitner i det hele tatt om en kulturell omveltning uten historisk sidestykke. Det kan trolig best beskrives som sommerfuglens metamorfisme tilbake til en krypende larve.
Det er neppe tilfeldig at denne kulturelle devolusjonen løp parallelt med Storbritannias sammenbrudd fra det største imperiet verden noensinne har sett, og på mange måter også et sentrum for den menneskelige sivilisasjon, til å bli en nokså ubetydelig, demoralisert satellittmakt nedtynget i gjeld. En transformasjon tydelig for absolutt alle å se på høyden av Suez-krisen i 1956, hvor Storbritannia og Frankrike regelrett ble ydmyket av USA og Sovjetunionen på den internasjonale scenen.
Legenden skal ha det til at havmonsteret Hafgufa var så gigantisk at sjøfolk forvekslet det med land. Tilsvarende blir antagelig kontrasten mellom Verdis Reqiuem og slagere av det påstått beste bandet gjennom tidene – om det så gjelder I Want To Hold Your Hand, Yellow Submarine eller Why Don’t We Do It In The Road? – for overveldende til at folk makter å ense hvor dyp avgrunnen vi har falt gjennom faktisk er. Eller som Orwell en gang formulerte det: Å se det som er like foran ens nesetipp krever en konstant kamp.
Å vandre gjennom hallene til Rembrandtmuseet i Amsterdam eller The National Gallery i London er som å befinne seg i en portal som åpner seg til en annen dimensjon. Sammenlign disse utrolige gjenstandene, noe av det mest makeløse fremstilt av menneskeheten, med en moderne kunstutstilling, og en vil i sistnevnte stort sett finne en samling av løsøre som en umiddelbart ville ha kastet hadde man funnet det i kjellerboden. I dag behøver en tross alt ikke genialiteten til en Rembrandt eller en Michelangelo for å skape bølger i kunstverdenen. Lær et barn fargefyllingsfunksjonen i Paint, og jeg gir dere Andy Warhol.
Språket hadde en gang en poetisk eleganse over seg. Nå skjærer det i ørene som byråkratisk, kakofonisk støy, og med en mursteins sjarm. Og der kulturbegrepet pleide å vise til en kollektiv åndelig opplevelse, omfatter det i vår tid stort sett en masse av vulgariteter. Så grove er de estetiske forbrytelsene, at selv fortidens boms ville ha tatt seg ut som gatebildets største dandy i dag.
Globalt hamskifte
Samtidig antyder så godt som samtlige markører at den vestlige verden har falt som en sten relativt til resten av verden, og at visse regioner endog er i ferd med å innhente oss. Det er ikke utenkelig at man ved neste århundreskifte har fått et nytt økonomisk, kulturelt, teknologisk og militært tyngdepunkt i Øst-Asia, og at oldtidens sinosentriske system, med Beijing i sentrum, har gjenoppstått på global skala.
Om ikke lenge rår dette uhyrlige regimet, med millioner av egne borgere stablet inn i religiøse omskoleringsleirer, over verdens største økonomi. Den hankinesiske dragen har svelget Tibet hel, og er nå i ferd med å sluke både Hong Kong og Xinjiang, som biller på tungen sin. Etter at denne trerettersmiddagen er ferdig fordøyd, må vi vel anta at Taiwan vil stå for neste måltid.
Den vestlige verden, ute av stand til å demme opp for denne voksende geopolitiske trusselen, er i dyp krise. Akkumuleringen av statlig og privat gjeld er formidabel; sosialistenes lenge holdte drøm om å massakrere den industrielle basen har skåret en trojansk hest ut av klimakrisen; tilliten til institusjonene er stupende; friheten, særlig talefriheten, blir litt mer innskrenket for hver dag som går; og forsvarsbyrden har for lengst blitt overlatt til amerikanerne.
Ikke at den militære styrken er en garanti for noe som helst. Hvilken rolle spiller det vel at tankser ikke kommer rullende over grensen, om alt som hærer historisk har vært et instrument for å spre flommer fritt over grensene uansett?
Vestlige kolonimakter tvangsåpnet Kina med kanondiplomatiet i det 19. århundret (av kineserne husket som «ydmykelsens århundre»). I dag er det våre markeder som står vidåpne for deres strøm av varer. Selvsagt er ikke dette tilfellet i motgående retning, resulterende i at Kina gradvis har etablert markedsdominans i sektor etter sektor. Denne utviklingen har blitt forsøkt reversert av den sittende amerikanske presidenten, men mye tyder på at motreaksjonen kom i seneste laget. Altfor lenge har vestlige statsledere latt seg distrahere av det falne imperiet Russland, en rusten bensinstasjon med et BNP sammenlignbart med Italias.
Etter sin samling i 1871 var Tyskland så militært overlegne på kontinentet at da Bismarck ble advart av sine generaler om faren for en britisk landgang, kunne kansleren hånlig vitse med at han i så fall ville sende den lokale politimannen for å arrestere dem. I dag behøver ikke Tyskland noen Wehrmacht for å etablere Pax Germanica i Europa – eller en statsmann av Bismarcks rang for den saks skyld – for tyskerne er hjertelig velkomne til å forfatte våre lover uansett.
Muslimene behøver tilsvarende ingen general av støpningen til Khalid ibn al-Walid, Timur eller Selim I for å spre sin tro til Europa, for utsiktene for at islam kan bli en dominerende kraft her er noe vesteuropeere forholder seg likeglade til. Og islamistene vil, som sekstiåtterne før dem, oppdage at om de bare presser hardt og lenge nok, vil den påståtte eliten vår før eller siden gi etter for dem.
Sesongenes gang
Scipio den yngre ble oppløst i tårer da han så Kartago bli jevnet med jorden, for han visste at Roma en dag ville lide samme skjebne. Dem som uroer seg for at den europeiske sivilisasjonen er i ferd med å kollapse, kan derimot spare på kreftene. Kollapsen er nemlig for lengst et faktum. Europa begikk kollektivt selvmord i verdenskrigen mellom 1914 og 1945. Blodet til dem som skulle forvalte de store europeiske nasjonene malte Verduns og Sommes sletter røde, og intet mindre enn Europas sjel kom smuldrende opp av skorsteinspipene i Auschwitz.
«Jeg trodde Norge var et velstående land», betrodde en tidligere kollega fra gulfstatene seg til meg. «Hvorfor ser da så mange av bygningene her ut som arbeidsbrakker?» Jeg forsøkte å opplyse ham om at Norge muligens var materielt velstående, men at ånden for lengst hadde forlatt oss. Den hjemsøker kanskje fortsatt søylene, spirene og gargouillene på et sted som Nidarosdomen, hvor jeg så vidt fanget et lite glimt av den i øyekroken, bare for å oppdage, så raskt jeg snudde meg, at den hadde forduftet igjen.
Hva enn som pustet livskraft inn i sivilisasjonen vår, synes det å ha forlatt denne verden og passert over til den neste. Det lar seg ikke vekke til live igjen. Er det imidlertid én lærdom vi kan trekke fra naturhistorien, så er det at etter hver solnedgang skal det komme en ny soloppgang, etter hver vinter en ny vår, etter hver død en ny fødsel, og etter hver ende atter en begynnelse.
Olav Drange Moen 