Om lag 3.400 personer er registrert som medlemmer av gruppesøksmålet, som ble initiert av Huseiernes Landsforbund. Gruppen saksøkte kommunen fordi de blant annet mente eiendomsskatten var urimelig, som følge av det høye bunnfradraget.
Bunnfradraget på 4 millioner medførte at bare 20 prosent av eiendommene i Oslo ble pålagt skatten.
Strid om bunnfradrag
Saksøkerne anførte at bunnfradraget etter eiendomsskatteloven § 11 annet ledd ikke kan settes så høyt at det reelt vil innebære et generelt eiendomsskattefritak for de fleste boliger og fritidseiendommer.
Kommunen anførte på sin side at den har betydelig skjønnsfrihet når det gjelder utforming av regler om eiendomsskatt, og at lovens ordlyd ikke oppstiller begrensninger for størrelsen på bunnfradraget.
Dette hovedspørsmålet kommer imidlertid ikke på spissen i dommen, ettersom lagmannsretten er kommet til at skattevedtaket er ugyldig på grunn av fristoversittelse.
Retten mener skattevedtaket måtte vært gjort før 1. mars, men kommunens vedtak ble ikke fattet før i juni.
Må forventes
Lagmannsretten legger til grunn at Oslo kommune traff og sendte ut samtlige vedtak om utskriving av eiendomsskatt den 30. juni 2016:
«Lagmannsretten kan vanskelig se at kommunene har et så særlig behov for utsatt frist at dette kan begrunne en utvidende tolkning i skatteyternes disfavør. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at fristen for å skrive ut eiendomsskatt 1. mars fremgår klart av loven, og at kommunens politikere og administrasjon i sin planlegging må forventes å forholde seg til denne fristen.»
Slik lagmannsretten ser det, er kommunen rettslig forpliktet til refundere den innbetalte eiendomsskatten for 2016.
Kommune mente, uten å få medhold, at gjeninnføring av eiendomsskatt etter mange års opphold må likestilles med første gangs utskriving, der fristen er «innan utgongen av juni».
Drøftes likevel
Selv om det ikke har betydning for utfallet av saken, bruker lagmannsretten betydelig plass på å drøfte hovedanførselen. Retten skriver:
«Det er på det rene – og uomtvistet – at fastsettelsen av bunnfradrag i utgangspunktet hører inn under kommunens frie skjønn. Spørsmålet er om Oslo kommune har holdt seg innenfor rammene loven stiller for skjønnsutøvelsen. Nærmere bestemt må lagmannsretten vurdere om loven oppstiller en grense for hvor høyt det er adgang til å sette bunnfradraget, og om denne grensen i så fall er overskredet. (...) Etter lagmannsrettens syn tilsier ordlyden (...) at kommunestyret i utgangspunktet må stå fritt ved fastsettelsen av bunnfradragets størrelse.»
Innenfor skjønnet
Etter en gjennomgang av rettskildene på området, konkluderer retten til slutt med at bunnfradragets størrelse i denne saken ligger innenfor kommunens skjønnsmargin, og at skatten derfor ikke kan kjennes ugyldig på dette grunnlaget.
«Politisk sett kan man være enig eller uenig med flertallet i Oslo bystyre om avveiningene som ligger bak beslutningen om å innføre et bunnfradrag som medfører at mange boligeiere slipper å betale eiendomsskatt. Likeledes kan det diskuteres om politikere bør gå til valg på å gi goder som i stor grad tilkommer egne velgere, samtidig som de pålegger byrder som i stor grad går ut over de øvrige partienes velgere. En kan også stille spørsmål ved om det er hensiktsmessig at fordelingshensyn søkes ivaretatt ved hjelp av en eiendomsskatt med bunnfradrag som tar utgangspunkt i eiendommenes markedsverdi, og som dermed kan sies å forskjellsbehandle eiere av likeartede boliger med ulik geografisk beliggenhet. Etter lagmannsrettens syn beror imidlertid de spørsmålene de ankende parter her peker på, på rent politiske avveininger. Lagmannsretten kan ikke se at disse momentene er relevante for vurderingen av hvilken handlefrihet loven gir kommunen ved fastsettelsen av bunnfradraget.
(....)
Bunnfradraget er imidlertid det samme uansett hvilket parti man stemmer på og hvor man bor. Selv om en legger til grunn at det høye bunnfradraget fører til en form for forskjellsbehandling, kan ikke lagmannsretten se at det er grunnlag for å anse denne forskjellsbehandlingen som usaklig eller urimelig. At lovgivningen gir lokalpolitikere handlefrihet til å ta beslutninger som i størst grad kommer egne velgere til gode, er en del av vårt politiske system.
Lagmannsretten mener på denne bakgrunn at Oslo kommunes beslutning om å sette bunnfradraget til fire millioner kroner ligger innenfor kommunens skjønnsmargin etter eiendomsskatteloven. Det foreligger ikke myndighetsmisbruk eller andre grunnlag for å sette beslutningen til side.»
Tilfreds
Kommunen uttaler onsdag at den registrerer at lagmannsretten mener at utskrivningen av eiendomsskatten våren 2016 burde vært gjort før 1. mars, og ikke 1. juli, som var den fristen kommunen forholdt seg til. Samtidig er finansbyråden fornøyd med å ha fått medhold i det overordnede spørsmålet.
– Vi er tilfreds med at lagmannsretten tydelig slår fast at den moderate eiendomsskatten som Oslo kommune har innført er lovlig. Lagmannsretten har gitt kommunen tilslutning på alle vesentlige punkter. Politiske spørsmål bør avgjøres i folkevalgte organer, ikke i domstolen, sier finansbyråd Robert Steen (Ap) til NTB.
.JPG.jpeg?quality=85)
.jpg.jpeg?quality=85)
.JPG.jpeg?quality=85)