Medierevisjonen: Faktisk hva da? | Anki Gerhardsen
Pressen går sammen for å jakte på faktafeil og falske nyheter. Men er det sikkert at vi kommer nærmere sannheten?
Det er ikke pent å skyte ned et prosjekt før det i det hele tatt har kommet i gang. Særlig ikke når intensjonen er ekthet, demokratibygging og et bedre offentlig ordskifte – sånn som VG, Dagbladet og NRKs store fellesprosjekt Faktisk.
De skal slåss mot løgn og bedrag, hindre at det falske vinner frem og at sannheten forsvinner.
Derfor: Lykke til, men jeg grubler allikevel litt over treffsikkerheten.
Falske nyheter?
For det første lurer jeg på om falske nyheter virkelig er et uhåndterlig problem i Norge. Det er nemlig ikke mitt inntrykk. Den minste lille feil i en avisartikkel eller en statusoppdatering på Facebook pleier vanligvis å føre til full aktivitet i rettekorpset.
Men hvis mitt inntrykk ikke stemmer, hvis det er slik at usannheter og skjev virkelighetsfremstilling er et voksende problem; hvem er det i så fall som kan lastes? Er det politikere? Er det organisasjoner? Er det lukkede nettforum som trives best i eget ekkokammer? Eller er det faktagjengens egne kolleger?
Mistilliten derimot
Mistilliten til pressen er et høyst reelt problem. Ifølge Reuters Institute stoler bare 32 prosent av Norges befolkning på journalister. Det er altså en alvorlig tillitskrise der ute, og spørsmålet Faktisk virkelig burde stille seg, er om ikke pressens troverdighetsproblem er det faktiske problemet.
Det er flere som har pekt på årsakene allerede: At pressen er et politisk korrekt kor, at de alle sammen hater Frp og at alle forsøk på balansert nyhetsformidling faller sammen fordi journalistenes verdifundament pipler frem om og om igjen.
Sistemann ut var P2s programleder Birger Kolsrud Jåsund som var så sikker på at Frps Mazyar Keshvari hadde kalt irriterende nyheter for falske nyheter at han slo det fast på lufta. Dagen etter måtte programlederen ut og beklage.
Jåsund la seg skikkelig flat og trenger ikke mer pisk. Men det som er så fortvilt er at forsnakkelsen kunne kommet fra nesten hvem som helst av oss. Satt litt på spissen har nemlig alle norske journalister den samme forestillingen om verden.
Like, likere likest
At vi ser på Frp med et forutinntatt blikk, er bare ett fellestrekk. Vi er også omtrent like urbane, omtrent like liberale, vi er multikulturelle, men omtrent like sekulære. Vi er omtrent like skoleflinke, like glad i sunn mat og dyr vin, vi har de samme viktige referansene og omgås de samme menneskene. Vi liker å krangle om småting, men henter vår kunnskap om verden fra omtrent samme ståsted. Alle kjenner en lesbisk akademiker. Ingen kjenner en uføretrygdet kassadame.
Og fra dette svært begrensede fellespunktet henter vi ideene våre, sakene våre, temaene vi mener det er viktig å belyse – med de vinklingene vi synes beskriver verden best. Vi definerer offer og gjerningsmann, fordeler sympati og antipati og er alle sammen omtrent like sjokkerte over at folk der ute ikke stoler på oss, men begynner å sy sammen fortellingen selv. Vi lyver jo ikke!
Nei, vi lyver ikke. Vi setter vår ære i å være presise, og vi beklager feil. Men når en så ensartet gruppe skal formidle virkeligheten og sannheten er det noe som forsvinner: Virkeligheten og sannheten.
Og da er Faktisk spørsmålet: Hva skal vi gjøre med det?
- Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
Mer mediekritikk fra våre medierevisorer her:
