Barneovergriper: Monster eller menneske? | Siri Søftestad
Her er tre gode grunner til at justisminister Sylvi Listhaug bør revurdere sin mening.
Ansikt til ansikt med seksuelle overgrep mot barn er det helt naturlig at følelser av alle slag herjer vilt i oss. Vi blir fortvilte, forbannet, triste, kvalme og opprørt. Grepet av avmakt tyr vi lett til primitive beskrivelser av hvordan de som forgriper seg på barn bør straffes.
Blindvei
I rettferdighetens navn synes vi at vi har all rett til kalle dem det mest nedrige og foraktelige vi kan komme på. Men. Når fornuften kobles inn, vet vi at det er en blindvei.
Vi hjelper ingen overgrepsutsatte uansett hvor høyt vi roper «Monster!» til overgriperne. Det nytter ikke, selv for en justisminister.
Les også:
Aftenposten mener: Listhaugs monsterjakt vil kreve ressurser
Sylvi Listhaug begrunnet begrepsbruken på NRK Dagsrevyen 24. januar, og jeg skal nevne tre gode grunner til at hun bør revurdere sin mening:
1. Tillitsforhold
Mange av barna som utsettes for seksuelle overgrep misbrukes av en person de har et tillitsforhold til. For noen er overgrepene en del av en relasjon som innebærer så mye mer enn misbruket. Det vonde er sammenblandet med det gode.
Den som forgriper seg, er den samme som gir barnet tak over hodet, mat og praktisk hjelp. Den som forgriper seg er den samme som gir barnet fordeler, gaver, oppmerksomhet, omsorg. Barnet vil ikke at andre skal bli sinte på dette mennesket, de vil ikke at noen skal kjefte eller straffe, de vil bare at overgrepene skal ta slutt og at alt som er godt kan fortsette uten det vonde. De vil ikke at andre skal kalle mennesket for monster.
2. Lettere å avfeie barnet
De fleste som forgriper seg seksuelt på barn er bemerkelsesverdig lik oss andre. Dersom vi tror de har likhetstrekk med demoner og djevler, så blir det ikke mange vi oppdager.
Det blir ikke enkelt å tro på barns forsiktige ymt om at bestefar, tante eller fotballtreneren tar de på tissen, eller presser sin egen inn i rumpa på barnet. For bestefar sitter i kommunestyret, og tante er styrer i barnehagen, mens fotballtreneren er den best likte av alle trenerne på laget. Vi feier lett bort barnets forsøk på å betro seg, for den barnet forteller om ligner på et menneske og ikke et monster.
3. Nabogutten
Som justisministeren med sikkerhet vet, så er en tredjedel av dem som forgriper seg på barn personer under myndighetsalder. Det er i all hovedsak gutter. De beføler, de penetrerer, de manipulerer, de truer, de skader. Noen gjør grusomme handlinger mot små barn.
Det er tankevekkende at de for syv, åtte, ti år siden satt på skolebenken som 2. og 3.-klassinger, pugget engelske verb og svettet over matteboken. De er fortsatt sønner, barnebarn, fettere, elever, lærlinger og arbeidsledige. De bor i nabohusene våre, kjører rundt på mopeder, spiller høy musikk og kjøper Cola på Coopen. Monstre eller mennesker?
Det vi skal gjøre
Hva skal vi gjøre? Arbeide på mange fronter:
- Barnehager, skoler, SFO og helsevesen skal oppdage tegn og signaler.
- Barnevernet skal undersøke bekymringer og beskytte barn.
- Politi og rettsvesen skal etterforske, avdekke og straffe.
- Psykisk helsevern skal behandle både overgrepsutsatte og dem som forgriper seg.
- Vi skal jobbe forebyggende: Gi undervisning til barn helt fra barnehagealder. Gi informasjon til foreldre og alle andre voksne. Styrke kompetansen til fagfolk i alle sektorer.
- Og ikke minst, vi skal behandle barn med kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet og stor respekt.
