Den brysomme rettssikkerheten | Malcolm Langford og Jon Wessel-Aas

 I strid med en anmodning fra flertallet i Stortingets justiskomité skal Regjeringen nå utrede om den også i fredstid bør ha mulighet til å gjøre unntak fra lover og individers rettigheter. Som eksempel fremheves «den høye tilstrømningen av asylsøkere høsten 2015». Bildet er fra Storskog grensestasjon i Finnmark, oktober 2015.

Er justisminister Sylvi Listhaugs scenarioer av så ekstraordinær karakter at det er nødvendig å fravike Grunnlovens maktfordeling mellom regjering og storting?

Sist fredag oppnevnte Regjeringen et utvalg i strid med anmodning fra Stortingets justiskomité. Utvalget skal utrede om regjeringen bør ha mulighet til å supplere eller gjøre unntak fra lovgivning, og til midlertidig å suspendere eller modifisere enkeltindividers ellers lovfestede rettigheter, i fredstid.

Nødrett

Dagens beredskapslov åpner for at regjeringen ved krig, krigsfare eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, kan gi bestemmelser av lovgivningsmessig karakter, herunder i form av inngrep i individenes rettssfære.

Det er normalt i strid med Grunnloven å gi regjeringen slik lovgivningsmyndighet. Beredskapsloven gir derfor uttrykk for et unntak som bare gjelder når det foreligger såkalt konstitusjonell nødrett.

 Jon Wessel-Aas, advokat med møterett for Høyesterett og styreleder i Den internasjonale juristkommisjon i Norge.
 Malcolm Langford, professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

«Tilstrømningen av asylsøkere»

Når Regjeringen nå vil ha utredet om tilsvarende fullmakter, mer generelt og sektorovergripende, skal gis til regjeringen også i andre situasjoner enn når Norges selvstendighet er i fare, er dette i seg selv kontroversielt.

I Regjeringens pressemelding er eksempelet som fremheves «den høye tilstrømningen av asylsøkere høsten 2015 [som] viste at det også i fredstid kan oppstå ekstraordinære situasjoner hvor det er behov for å handle raskt, og hvor dagens lovgivning ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet».

I samme pressemelding utdyper justisministeren eksempelet slik:

«Vi så for eksempel under flyktningsituasjonen høsten 2015 at det var urealistisk å forvente at kommunene alltid ville være i stand til å oppfylle barns rett til grunnskoleopplæring allerede fra dagen etter de kom til Norge. Det førte til at opplæringsloven ble endret, slik at retten til opplæring skal oppfylles snarest mulig og senest innen én måned. Utvalget skal vurdere om det kan tenkes liknende situasjoner hvor det kan være behov for en hjemmel for å suspendere eller modifisere lovfestede rettigheter.»

Nødvendig å fravike maktfordelingen?

Man må kunne stille spørsmål ved om slike scenarioer er av så ekstraordinær karakter at det er nødvendig å fravike Grunnlovens maktfordeling mellom regjering og storting gjennom generell utvidelse av regjeringens lovgivningsfullmakt i beredskapslovgivningen. Kan og bør ikke dette løses gjennom eventuelle nødvendige endringer i vår alminnelige lovgivning (slik det også ble gjort i justisministerens eget eksempel)?

I utvalgets mandat sies det at terskelen for å bruke en slik fullmakt som Regjeringen ser for seg, skal være lavere enn for konstitusjonell nødrett og fravikelse av Norges forpliktelser etter internasjonale konvensjoner. Det forutsettes derfor at vedtak etter en slik hjemmel må holde seg innenfor rammene av Grunnlovens menneskerettsbestemmelser, samt innenfor Norges konvensjonsforpliktelser om det samme.

Det kan selvsagt tenkes at de rettigheter som regjeringen skal kunne «suspendere eller modifisere» med en slik fullmakt, kan dreie seg om rettigheter som materielt sett ikke direkte er beskyttet av Grunnloven.

Imidlertid vil det nok i mange tilfeller dreie seg om rettigheter som helt eller delvis har en beskyttelse i Grunnloven og/eller i konvensjoner. Særlig prosessuelle rettigheter vil ofte ha en menneskerettslig side, litt avhengig av hvilke materielle rettigheter prosessen knytter seg til.

Unntakslovgivning som man ser for seg her, representerer unntak fra rettsstatens normer.

Man kan derfor si at dette utvalget har fått et mandat som i alle fall på noen grunnleggende punkter, stiller det overfor utfordringer som kan være vanskelige å møte innenfor de forutsatte rammene (det vil si innenfor Grunnloven og relevante konvensjoner).

Bekymringsfullt fravær av det sivile samfunn

Det kan også stilles spørsmål om sammensetning av utvalget. Lederen er professor Kjetil Mujezinovic Larsen, som utvilsomt har god og relevant juridisk kompetanse.

De øvrige medlemmene har også relevant kompetanse, men samtlige av dem er tilknyttet eller har en sterk tilknytning til staten. Tre av dem er nåværende byråkrater med ansvar for beredskap på henholdsvis nasjonalt og fylkeskommunalt nivå. Den fjerde er nylig pensjonert regjeringsadvokat. Han begynte sin karrière i Justisdepartementet, og var etter det, fra 1976, hos regjeringsadvokaten, og fra 1994 selv regjeringsadvokat frem til 2015.

Det er bekymringsfullt at brudd på Grunnlovens maktfordeling og utvidelse av statens makt på bekostning av individers rettigheter skal bli vurdert av et utvalg der det sivile samfunn er fraværende. Det finnes en rekke fagfolk utenfor statens egne rekker med relevant kompetanse innenfor både jus, beredskap og øvrige relevante fagområder.

Det blir derfor desto viktigere at utvalget søker og får innspill fra relevante fagmiljøer i det sivile samfunn og at jurister og andre tør å reise kritisk spørsmål. Unntakslovgivning som man ser for seg her, representerer unntak fra rettsstatens normer og bør derfor forbeholdes et så snevert område som mulig.