Njårds Pia (57) gikk fra kunstløp til VM-gull i fekting: – Klarte å holde hodet kaldt

MAKRELLBEKKEN: – Jeg var usikker på hvor jeg sto, men samtidig er fekting veldig taktisk og mentalt, så det hjalp kanskje at jeg ikke hadde press på meg selv for å prestere. Man har forventninger til seg selv, og i blant er det en ens egen motstander. Man sier i blant at du har din største motstander inne i masken, sier Albertson.

Den svenskfødte 57-åringen fra Njård haster inn i fektelokalene i Njårdhallen bærende på utstyret, og det er gått en måneds tid siden hun kom hjem fra Kroatia. Skaden hun slet med under mesterskapet, er ikke helt leget, og hun startet mesterskapet med to tap i grunnomgangen, før hun byttet kårde.

Det gjorde susen, og hun vant hun resterende tre kampene i grunnomgangen, og på veien til semifinalen slo hun blant annet ut andrerankede – og tidligere verdensmester – Sarah Osvath fra Australia.

I kvartfinalen og semifinalen vant hun 9-8 og 10-7 mot henholdsvis Judith Stihl fra Tyskland og Judit Gyiurkan fra Ungarn.

– Jeg hadde krampe i beina etter semifinalen, sier Albertson.

Og i finalen gikk italienske Luiusa Milanoli hardt ut og ledet også 8-5 før Albertson klarte å utligne til 8-8.

– Fekting er veldig mye taktikk og mental styrke, og jeg opplevde vel at jeg klarte å holde hodet kaldt, ikke stresse da jeg lå bak. Jeg prøvde hele tiden å lese situasjonen og ha tålmodighet til å bygge opp forutsetningen for å kunne ta ett poeng, sier Albertson.

Og etter en uhyre jevn avslutning vant Albertson 10-9 etter sudden death.

Holder fortsatt stand

Gullet var Albertsons andre fra veteran-VM, mens hun i 2015 fikk med seg en bronsemedalje, og så sølv i 2017.

Nasjonalt har hun blant annet NM-gull i seniorklassen i kårde fra 2016 og 2021.

– Jeg noterte meg faktisk etter det andre VM-gullet at det ikke er noen andre av de andre som har vært med på VM og som har tatt gull to ganger mens jeg har vært aktiv. Der er jeg den eneste. Det er en til som har fire medaljer, en italiener og som er veldig flink, men hun har et sølv og tre bronser. Vi heier alltid på hverandre, og jeg slo henne ut sist da jeg vant i Italia, sier hun.

Selv er hun fornøyd med at hun fortsatt holder godt stand i klassen 50 til 60 år.

– Det kommer alltid yngre nedenfra. De andre er yngre, men jeg har klart å ta dem likevel, sier hun med en liten latter.

– Så hva med fremtiden? Skal gullet forsvares?

– Først og fremst må jeg bli kvitt skaden, sier Albertson, som mener at det var takket være trener Anatoliy Herey at hun vant finalekampen.

Begynte først med kunstløp

Albertson, som har både svensk og norsk statsborgerskap, startet faktisk idrettskarrieren på isen med kunstløp, mens det var meningen at broren skulle fekte.

Hun forteller at moren syntes det var en kjekk sport for gutter.

– Søsteren min og jeg drev med kunstløp, men så ble jeg med lillebroren min for å se hvordan det så ut, for det hørtes spennende ut. Min mor hadde alltid tenkt at fikk hun en gutt, skulle han fekte, så vi ble med. Men han ville ikke fekte. Han var der et par ganger, men søsteren min og jeg startet, og så sluttet vi med kunstløp, sier Albertson.

– Hva sa mor til det?

– Hun sa faktisk aldri noe til det, sier 57-åringen med et smil.

Så gikk det slag i slag, og da hun var 16 ble hun en del av det svenske landslaget.

– Det er ganske små miljøer i Sverige og Norge sammenlignet med de store fektelandene, men det gikk ganske raskt for meg å komme opp i senioreliten selv om jeg var ganske ung, sier Njård-fekteren.

Og etter hvert fikk hun et scholarship i USA hvor hun fektet et år, men da hun var atten, ga hun seg med fekting ettersom det ikke gikk å bli så mye bedre da jenter på den tiden ikke fikk fekte med kårde, kun florett.

– Akkurat som skihopp har vært lukket for jenter, så fikk jenter bare fekte florett, som er et lettere våpen. Dette (kårde) var for tungt for jenter å holde i, man kunne skade seg og alt, sier Albertson.

Derfor ga hun seg mer eller mindre som 18-åring før hun vendte tilbake til fektingen som 23-åring. Da hadde det blitt åpnet for kårdefekting for kvinner.

Etter å ha studert og bodd i Frankrike med ektemannen, flyttet hun etter hvert til Oslo, og i 2015 meldte hun seg inn i Njård.

– Det finnes et par fekteklubber Oslo, og det var til dels geografisk avstand, for jeg tenkte med barn og travel hverdag, så kan jeg for eksempel ikke dra til Bygdøy. Men så kjente jeg en som var i det norske landslaget, samtidig som jeg var i det svenske. Hun fektet på Njård, forklarer 57-åringen.

Hjemme har hun en sønn på femten og tvillinger på tolv, og forteller at sønnen og den ene tvillingen også har begynt med fekting.

– De har blitt hektet, trener og konkurrerer jevnlig, særlig for eldste sønnen min så er nok fekteklubben hans andre hjem, sier hun.

– Hvordan er fektemiljøet i Njård?

– Det er veldig hyggelig, og den hyggeligste biten er at man ikke fekter inndelt i aldersklasser, men man fekter etter nivå, mener fekteren.

Rundt 100 medlemmer i fekting

I dag har Njård rundt 4000 medlemmer fordelt på åtte idretter, mens det er rundt 100 medlemmer i fektegruppa.

– Det er god stemning i Njård fekting. Vi har en flink trener som heter Anatoliy (Herey) som er hovedtrener og leder for fekteavdelingen. Han har vært her i halvannet år, og vi håper han fortsetter lenge, sier Henrik Mathisen, sportssjef i Njård.

Men det er ingen tvil om at fektegruppa i Njård fikk seg en smell under koronapandemien.

– Medlemsmassen lå kanskje litt nede under korona, men den tar seg pent oppover nå. Antall fektere går litt oppover, sier Mathisen, og legger til:

– Så må du skrive at det er plass her for de som vil prøve, avslutter Mathisen.