Kommunevalgkampen er i full gang, og vi kan se frem til fire uker der samtlige partier skal forsøke å overbevise oss om at nettopp deres politiske forslag er de perfekte, optimale, og på alle måter ideelle løsningene for hele befolkningen.
At politikere fremfører en overbevisning om at deres egne løsninger er de beste, ligger selvsagt i sakens natur; og det er også naturlig og forventet at de fokuserer på å trekke frem alle fortrinnene ved disse løsningene. Men en overbevisning om at din løsning er det beste alternativet, behøver ikke (eller burde ikke behøve å) innebære at man hevder at den er perfekt og fri for enhver ulempe eller nedside, eller at den ikke vil slå uheldig ut for noen.
Jeg skal ikke forsøke meg på noen bombastiske påstander om hvorvidt ting var bedre eller verre før. Men altfor mange av dagens såkalte debatter preges ikke av noen reell diskusjon eller debatt om motpartens argumenter, eller en avveining av fordeler og ulemper ved ulike løsninger. Istedet må vi ta til takke med én debattant som forklarer hvor utmerket og på alle måter ønskelig deres politikk er (eventuelt kombinert med en utdyping av alt som er galt og fælt med motpartens forslag) - før motparten gir en tilsvarende ensidig positiv beskrivelse av sin politikk. Mange debattanter forsøker så godt de kan å unngå å overhodet forholde seg til argumentene for motpartens standpunkt — og i den grad de gjør det, er det sørgelig sjelden at de innrømmer at disse argumentene faktisk har noe for seg, og at det faktisk finnes ulemper ved den politikken de går inn for.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.