Sylvi Listhaug: Portvokteren

Hun setter seg i en sofa, som passende nok er like blå som Frps politikk, blå som himmelen en klar dag hjemme på Sunnmøre. På tavla over sofaen har noen skrevet en vennlig hilsen med tusj. «Velkommen!» står det. Men dette er nok ikke velkommen som i: «Velkommen, Syria» eller «Refugees Welcome to Norway». Men mer som i: «Velkommen til vår nyopprettede statsrådseksjon i Justisdepartementet i Nydalen, du ferske innvandrings- og integreringsminister».

– Ja, jeg vet det. Det står velkommen, sier Sylvi Listhaug og må le godt der i sofaen, mens Dagsavisens fotograf tar bilder av henne.

– Det sto der når jeg kom hit, gjorde det ikke det? spør hun en av sine medarbeidere i departementet, som nikker blidt tilbake.

– Det har nok stått der en måneds tid nå. Og jeg er visst fremdeles velkommen! Det er jo bra, da.

LES OGSÅ: Hadia Tajik – Det er unorsk, det er uønskelig, og rett og slett dårlig folkeskikk

Sylvi Listhaug må le igjen.

Til å være landets nye, strenge portvokter følger det i det hele tatt mye smil og latter med den 38 år gamle Sylvi Listhaug, som hele denne siste uka har vært i hardt politisk uvær på grunn av Norges utsendelser av asylsøkere til Russland. Det er smil, latter, lyst hår, klare meldinger på kjekk sunnmørsdialekt, velsittende draktjakker og kledelige skjerf i halsen. Frps antatte kronprinsesse framstår som atskillig lysere til sinns enn regjerende Frp-dronning Siv Jensen. Men selv om humøret er bra, kan man vel ikke akkurat omtale Sylvi Listhaug som «godmodig», «lun», eller «rund i kantene». Hun er like tøff i retorikken som partilederen hennes var i pre-regjeringstiden, og denne uka har hun virkelig fått kjørt seg i sin nye rolle. Det har vært hasteinnkalling for å forklare seg overfor Stortinget, hissige TV-debatter med opposisjonen og støttepartiene KrF og Venstre, og en flom av kritikk fra humanitære organisasjoner og lokalmiljøet i Kirkenes. Kritikken ser likevel ikke ut til å ha rokket ved hennes faste overbevisning om at Norge gjorde rett i å stramme kraftig inn på innvandringspolitikken i høst, at hun regner Russland som et trygt land, og at utsendelsene over grensa på Storskog må fortsette. På spørsmål fra Dagsavisen om hvordan hun stiller seg etter denne ukens massive kritikk, sier hun:

– Det er når det stormer at man må stå fast. Da kan man ikke vingle.

Listhaug tiltrådte som landets første innvandrings- og integreringsminister like før jul, og i løpet av sine første uker har hun også rukket å besøke en syrisk flyktningleir i Tyrkia, samt kommet med utspill og uttrykk som fortsatt lever i debattene på nettet, og ellers i offentligheten. Som da hun snakket om flyktninger som blir «båret på gullstol», eller da hun kalte kirken for «gjennomsyra sosialistisk». I en TV-debatt med biskop Helga Byfuglien snakket Kirkens utvalgte lavmælt om kirkens tradisjon for barmhjertighet, og det å hjelpe folk i nød. Sylvi Listhaug kjørte resolutt over henne som en bulldoser med sine hardtslående, velkjente argumenter.

– Men mener du virkelig at kirken er «gjennomsyra sosialistisk»?

– Det var kanskje i et annet intervju jeg sa det. Men ja, jeg mener at de med sine uttalelser fjerner seg mer og mer fra mange av oss som er medlemmer der.

– Du syns biskopene blander seg for mye inn i politikken?

– Ja, jeg tror mange reagerer på det de sier. Så nå er jeg medlem i kirka på trass!

Igjen triller denne ertende Listhaug-latteren, før hun legger til:

– Dei skal ikkje bli kvitt meg!

Listhaug regner seg selv som troende kristen, og da hun under et intervju ble spurt om hva hun ville sagt dersom hennes eldste barn Signe en dag kom hjem og var blitt SV-er, svarte hun ganske riktig: «Gud forby!»

– Men så tok du deg inn igjen, og sa at «vi må jo selvsagt støtte henne» ...?

– Hahaha, ja, men det hadde vært et hardt slag. Det må jeg si! Da hadde noe gått alvorlig galt i barneoppdragelsen.

– Jeg har jo skjønt at «sosialist» fortsatt er et skjellsord i dine kretser ...?

– Ja, men det er jo det som er faren, vet du, med å ha barn, at dette kan jo gå motsatt vei!

– Begrepet «godhetstyrann» fra i fjor høst kommer nok til å bli hengende ved deg til evig tid. Fant du selv på det, eller hentet du det fra Ayn Rand eller en republikansk politiker i USA?

– Det var jeg som fant på det. Ikke har jeg så mye tid lenger til å følge med på amerikansk politikk, og det er mange år siden jeg har lest Ayn Rand. Og selv om jeg har lest noen gode romaner av Ayn Rand, betyr det ikke at jeg er enig i det hun sier i ett og alt, sier Listhaug.

– Men jeg satt altså i et familieselskap i høst. Der var det folk som stemte ulike partier, men som alle var bekymret for den økende flyktningstrømmen til Norge. Men ingen turte å si dette høyt i offentligheten, for ingen av dem hadde lyst til å bli stemplet som rasister og fæle mennesker. Da slo det ned i meg, dette ordet «godhetstyranni», sier Listhaug.

– Det forløste noe der ute. Aldri i mitt liv har jeg fått så mange positive tilbakemeldinger etter noe jeg har sagt. «Endelig en som tør si det!» sa mange. Jeg syns det ble en god diskusjon.

KOMMENTAR: Asyl-utblåsingen i Ap måtte komme (Arne Strand)

Listhaug ble ganske riktig hyllet av mange da hun introduerste sitt «godhetstyranni», men mange ble også tydelig såret, forbanna eller provosert over å bli kalt «godhetstyranner». Noe særlig de som jobber som frivillige, i Røde Kors, «Refugees Welcome to Norway» eller i andre organisasjoner, ga uttrykk for.

– Du som har fått ansvaret for å integrere de nye, du trenger jo virkelig å kunne samarbeide med nettopp disse frivillige «godhetstyrannene»?

– Jeg angrer ikke på at jeg brukte det ordet, og det vil alltid være noen som tolker ting i verste mening, men jeg har sagt mange ganger at jeg syns det er bra at folk stiller opp – at den jobben som de frivillige gjør er veldig bra. Vi ønsker også å hjelpe, vi ønsker til og med å hjelpe flere, men det mener vi at vi gjør best ved å hjelpe i nærområdene.

– Men «godhet» blir jo vanligvis sett på som noe positivt ...?

– Ja.

Listhaug nikker alvorlig.

– Men ingen har vel hørt om en «god tyrann»? Og er det galt å være god også nå?

– Jeg syns det er veldig bra at folk er gode, sier Listhaug.

– Jeg tror også at de fleste mennesker er gode. Men så er spørsmålet: Hvordan skal man være god? Skal man være god gjennom å hjelpe mange, eller bare noen få? Skal vi hjelpe noen få i Norge, eller mange i nærområdene? Jeg mener dette er et etisk spørsmål, og jeg mener vi skal hjelpe flest mulig, sier Listhaug, som på sin offentlige Facebook-side gjerne blir hyllet av folk som også er glade for å slippe å få for mange muslimer på døra. Flere gir også uttrykk for at de er redde for at Norge og norske verdier skal trues av «de andre», og at dersom det ikke hadde vært for «de andre» ville Norge utelukkende vært et harmonisk og trygt samfunn.

– Hva syns du egentlig om et multikulturelt samfunn?

– Det har med balanse å gjøre. Det vi ser nå, er at det kommer folk til Norge med et annet verdisyn. De har et annet syn på kvinner, likestilling, ytringsfrihet og de demokratiske idealene Norge har. Om det kommer veldig mange som mener andre ting enn det vi gjør, og vi ikke lykkes i å få dem til å bli en del av det som er vårt verdigrunnlag, så vil det utfordre oss. Derfor er det viktig at man tilpasser seg de verdiene vi har her, når man kommer til Norge. Hvis ikke bør man ikke komme hit. For her det likestilling, her aksepterer vi ikke at du kan ta deg til rette, overfalle eller voldta kvinner, og bedrive den slags overgrep. Det har vi sett i andre land, og det er utrolig viktig at vi ikke kommer dit, sier Listhaug, og viser til tidligere politiinspektør Hanne Kristin Rohde og hennes uttalelser om at innvandrere har vært overrepresentert i statistikken over overfallsvoldtekter.

Den nye innvandrings- og integreringsministeren er fremdeles fast i sin tro på at de syriske flyktningene best kan hjelpes «der de er». Altså helst i leire i land som Tyrkia, Libanon og Jordan.

– Det sies at du like gjerne kunne holdt deg hjemme, for du mener nøyaktig det samme som før du dro til denne flyktningleiren?

– Jeg mener det faktisk enda sterkere nå etter å ha vært der, etter å ha sett og truffet de menneskene det gjelder. Det er så mange der som ikke får det tilbudet de skal ha. Det at vi bruker så mye penger i Norge på å hjelpe noen få, det gjør at vi kan bruke mindre penger der nede. Det å hjelpe i nærområdene er det riktige svaret. Og hjelpe, det skal vi gjøre.

– Men er det ikke slik at «nærområdene» er sprengt til bristepunktet, og at Europa uansett må ta sin del av flyktningene?

– Altså, det avhenger jo av hva vi greier å gjøre for dem der. Det at vi greier å avlaste den lokale og nasjonale myndigheten vil ha mye å si. Om du bor et sted som er «på bristepunktet» vil det jo være attraktivt å reise til Europa. Så lenge du har penger til det da, og mange har jo ikke det. For å komme til Europa må du være i stand til å betale kyniske menneskesmuglere for å komme deg av gårde. Det var jo noe jeg fikk veldig tydelig beskrevet der nede, at disse menneskesmuglerne tjener milliarder, og at de ikke bryr seg om menneskeliv, bare penger.

– Men alle disse menneskene som av ulike grunner ikke finner et liv «der de er», de vil vel uansett komme til Europa, selv om vi hjelper i nærområdene?

– Ja, i kombinasjon med at det også kommer økonomiske emigranter som ønsker seg et bedre liv. I flyktningstrømmene ser vi det er mange som henger seg på. Det er ikke bare syrere som flykter fra krig, og folk fra krigsområder, men også folk fra fattige land. Jeg skjønner at de ønsker seg et bedre liv, men vi i Norge kan ikke hjelpe alle som har lyst på et bedre liv og en bedre økonomi. Derfor er det viktig at de vi hjelper er de som har størst beskyttelsesbehov, og at vi i størst mulig grad hjelper dem i nærområdene.

– Partiet ditt knytter store forventninger til deg på denne posten. Kjenner du litt på det?

– Det er klart det. Det er ikke noen lett oppgave jeg står overfor. Man vet at flyktningstrømmen til Europa antakelig blir enda større i år enn i fjor. Her er det fullt trøkk hele tida, og jeg ser allerede stor forskjell på arbeidsdagen her og den jeg hadde som statsråd i Landbruksdepartementet.

Om vi skulle få lyst til å «hjelpe» Sylvi Listhaug hjemme i hennes egne «nærområder», hvor ville det i så fall være? Jo, området rundt den lille bygda Sjøholt på Sunnmøre. Der vokste hun opp på gård, omgitt av dyr, sine foreldre og to små brødre. Tvillingbrødrene ble født da hun var tre år, og moren hennes fikk hendene fulle med dem, ved siden av alt gårdsarbeidet. Det ble derfor gjerne til at lille Sylvi var mye hos sin farmor som bodde like ved. Hun ble enke da Sylvi Listhaugs far bare var fem år gammel. Den dagen farmoren skulle begrave sin far, ble mannen hennes syk og falt død om i kirken.

– Dette skjedde i romjula, og farmor var alltid litt trist på den tida. Hun mistet både faren sin og mannen sin på samme tid. Hun satt alene igjen med tre små barn, forteller Listhaug.

Signe het farmoren, og det er ikke for ingenting at Listhaug kalte opp det første barnet sitt etter henne. Båndene mellom barnebarn og bestemor ble veldig varmt og sterkt, og helt fram til farmoren døde i 2000 holdt Listhaug seg på Sunnmøre slik at hun kunne hjelpe til med å ta seg av henne på hennes eldre dager.

Det var i farmors stue jenta begynte å se på Dagsrevyen og interessere seg for verden der ute. Det var farmor som hadde sansen for den gamle sosialpolitiske kjempen John Alvheim, og det var farmor som fulgte ham ut av KrF og videre inn i Frp. Sylvi Listhaug likte også Alvheim og hans dirrende engasjement for de eldre, og hun syns dessuten det var befriende å se daværende Frp-leder Carl I. Hagen «kalle en spade for en spade» på TV. Hun hadde også både USAs republikanske president Ronald Reagan og Storbritannias konservative statsminister Margaret Thatcher som politiske forbilder, selv om hun bare var barnet da de to hersket på 1980-tallet. Sylvi Listhaug er født i 1977, samme år som hennes musikalske favoritt Elvis døde. Det vil si, det tok en stund før Listhaug fikk en musikalsk favoritt. Som ung var hun lite opptatt av musikk, men hun ble pent nødt til å bli det da hun traff mannen sin tidlig på 2000-tallet, en vestfoldgutt som i dag jobber i Frps sekretariat på Stortinget. De møttes da de kjempet innbitt mot hverandre for å vinne en konkurranse på et elitekurs i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU), og Listhaug forteller velvillig at det var hun som vant, mens han ble nummer to. Han er visst verdens største Elvis-fan, og familiens lykkeligste øyeblikk er antakelig når det endelig er sommerferie, og mor, far og to barn suser av sted i på highwayen i USA, med Elvis’ «An American Trilogy» på full styrke på bilanlegget: «Oh I wish I was in the land of cotton/Old things they are not forgotten ...»

Så mye har familien vært på ferie i USA at datteren på åtte en dag spurte: «Mamma, kan vi ikke snart dra til et annet land på ferie?» Hun og lillebroren på fem kaller bare Elvis – og countrymusikk for øvrig, som foreldrene også liker – for «Amerikamusikk».

– Altså, vi har vært veldig mye i USA, minst en gang i året, men vi har vært i andre land også, korrigerer mor Listhaug.

– Thailand, Tyrkia, Sør-Afrika, Spania ... Vi har virkelig drassa dem med verden rundt, sier Listhaug, som alltid drømte om å reise til USA da hun var barn. Det hadde ikke foreldrene råd til, men straks hun var konfirmert fikk hun penger nok selv til å dra av gårde til tanta si i California. På den tida var hun den kanskje mest engasjerte eleven i samfunnsfagtimene på Spjelkavik videregående skole.

– Jeg syns politikk var noe av det mest interessante på denne jord, mens de andre elevene kjedet seg skikkelig. Jeg diskuterte masse med læreren min, og vi to hadde det i alle fall artig!

– Var hun Frp-er eller «på den andre siden»?

– Hun var på «den andre siden», men jeg tror ikke hun var sosialist. Kanskje det var derfor jeg likte henne så godt, flirer Listhaug.

En av brødrene hennes hadde Frp-politikeren Lodve Solholm som lærer. Listhaug kjente at hun var mest enig med Frp, og sa til moren når hun skulle på foreldremøte: «Spør han Lodve om hvordan jeg kan melde meg inn». Slik ble hun nok et Frp-medlem bosatt i Frp-bastionen Sunnmøre, der den samme Solholm i 1987 gjorde et brakvalg med over 20 prosent i deres felles hjemkommune Ørskog. Listhaug tror ikke det er tilfeldig at nettopp Sunnmøre gir god grobunn for Frp-politikere.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Frp-politikken passer med mentaliteten der: Du må stå på. Hardt arbeid har aldri skada noen. Det er ingenting som kjem av seg sjøl ...

– Det virker som om yndlingsuttrykket ditt er: «Ting kommer ikke bare rekende på ei fjøl»?

Listhaug nikker, og forteller med stolthet om bestefaren sin på 81 år, som fortsatt jobber og kjører egen lastebil. Hennes to brødre jobber begge i oljenæringen, mens foreldrene ennå driver gården hjemme på Sjøholt.

Selv kan sunnmøringen Sylvi Listhaug se fram mot en vår med mye hardt arbeid i departementet i Oslo. Medietrykket på asyl- og flyktningsaker kommer nok fortsatt til å bli stort, og saken om utsendelsene til Russland i nord er på langt nær over. Før påske skal Stortinget også behandle «innstrammingspakken» som Listhaug la fram i romjula, og som er blitt stadig mer omstridt blant partiene. Etter det kommer regjeringens integreringsmelding, som også ventes å lage mye debatt. Listhaug skal håndtere alt dette, i samarbeid med statssekretær Jøran Kallmyr. De to møttes som FpU-ungdommer i hjemfylket, og mislikte hverandre umiddelbart. Lenge var de som hund og katt, før de begge havnet i Oslo-politikken, og der ble de pent nødt til å samarbeide tett i byrådet. Slik ble de venner.

– Og nå er vi som Knoll og Tott, hevder Listhaug, som er glad for å bli gjenforent med Kallmyr i Justisdepartementet.

– Våren ser ut til å bli tøff, men den blir vel enda tøffere om du fortsetter din harde retorikk i offentligheten? Det må da koste mye å være så krass?

Sylvi Listhaug nøler ikke et sekund, og sier i en saklig, blid tone:

– Altså, jeg tenker at jeg kommer til å snakke så folk forstår meg videre også. Det syns jeg er veldig viktig. Folk skal skjønne hva jeg sier, og jeg skal også tørre å sette ord på det folk føler. Mange sier til meg at de er glade for at jeg sier ting rett ut, og ikke er enda en av disse politikerne som driver med tåketale. Det kommer jeg til å fortsette med, og jeg kommer ikke til å la meg skremme til taushet.