Livredderens mareritt

24. mai 2006. Sommeren har så vidt meldt sin ankomst, og sola skinner over jordbrukslandskapet i Lier utenfor Drammen. Hans Kristian Jørgensen sitter bak rattet i sin egen bil.

Han jobber som paramedic i ambulansetjenesten, men denne dagen har han fri. Nå er han er på vei hjem til sin beste venn og bror, Hans Petter.

Brått ringer mobilen. Det er moren hans, og hun er bekymret.

Hun lurer på om han har sett lillebroren, Hans Petter. Han skulle besøke moren, men har ikke dukket opp.

Hans Kristian blir plutselig oppmerksom på en skikkelse som ligger i veibanen.

Skinnjakka som endret alt

Han ser at en motorsykkel har veltet, og skjønner at det har skjedd en alvorlig ulykke.

Så får han øye på noe som skal endre alt.

Skikkelsen i veibanen har på seg en lysebrun og gul skinnjakke han drar kjensel på.

Ute av bilen får han et bedre overblikk. Det blir raskt klart hva som har skjedd.

Den 27 år gamle broren hans, Hans Petter Jørgensen, har kjørt på et rådyr. Da har det bare gått dager etter at han fikk lappen på stor motorsykkel.

Alvorlige skader

Hans Kristian får av ham hjelmen, og sørger for at han får puste. Han er overrasket over sin egen reaksjon på det han er vitne til.

– Jeg er ekstremt fokusert og rolig, og går rett i jobbmodus.

Det er hans egne kolleger fra ambulansetjenesten i Drammen som etter hvert overtar på ulykkesstedet. Hans Kristian hjelper til så godt han kan.

Han forstår at broren har fått alvorlige hodeskader, til tross for at vitner mente han holdt svært lav hastighet da ulykken skjedde.

Så kjenner han brorens hånd lukke seg rundt sin egen.

Den store frykten

De er spesialister på å redde liv og må håndtere alt fra alvorlige ulykker til dødelig sykdom.

Men hva skjer når de helt uforberedt møter nær familie eller venner, som trenger deres hjelp for å overleve?

Etter ulykken tar Hans Kristian et valg.

Han orker ikke tanken på å bli utsatt for noe tilsvarende igjen.

– Å bli sendt ut til en av dine nære og kjære, er noe jeg ikke vil oppleve igjen. Sjansene for å havne i den situasjonen er mindre hvis jeg jobber i en annen kommune. Derfor begynte jeg å jobbe i Oslo.

Hans Kristians historie er ikke unik, og flere står i samme dilemma som han.

– En belastning

På brannstasjonen i Drammen nikker Gjermund Christiansen gjenkjennende.

Han er leder for deltidsansatte brannfolk ute i distriktene.

Flere av hans kolleger har rykket ut for hjelpe naboer, venner og familiemedlemmer som er rammet av brann, hjertestans eller ulykker. Ofte har de ikke noe valg, selv om de vet de skal rykke ut til en av sine.

– De må regne med å møte folk de kjenner når de er ute på oppdrag. Det er en belastning, forteller Christiansen.

Det har blitt mange timer med debrifing og støtte til kollegaer som har opplevd det de frykter mest.

– Det er verst for de som jobber på mindre steder der «alle kjenner alle», sier leder i Ambulanseforbundet Ola Yttre.

Han bekrefter at mange i hans bransje velger å bytte arbeidssted.

– Jeg har selv valgt å ikke jobbe i min egen hjemkommune, nettopp for å slippe å måtte rykke ut til venner eller familie, forteller han.

Livstruende skader

Tilbake på ulykkesstedet letter et ambulansehelikopter med kurs mot Ullevål sykehus.

Hans Kristian står alene igjen i veikanten, sammen med et påkjørt rådyr og en ødelagt motorsykkel.

– Vanligvis er det jeg som kjører av gårde med pasienten, men denne gangen blir jeg stående igjen helt alene.

Alt stopper helt opp, og det blir helt stille. Hans Kristian tar opp telefonen og ringer det siste nummeret han ble oppringt fra. Han må ta den tunge samtalen.

– Mamma trodde ikke det var så alvorlig, fordi jeg var så rolig.

På sykehuset blir det etter hvert klart at hodeskadene er livstruende. Det er lite legene kan gjøre.

Tar avskjed

Broren svever mellom liv og død i flere dager.

– Jeg holder ham i hånda gjennom hele natta. Vi hører på gamle låter fra en CD-spiller jeg fikk lov til å ta med.

Tonene fra U2 og låta «One» bryter stillheten i det lille rommet. Så orker ikke kroppen til Hans Petter mer.

– Jeg skjønner at det går mot slutten, og føler en indre ro.

Neste morgen blir det tydelig at tiden er inne. Den lille familien tar avskjed med en sønn og en bror. Åtte dager etter ulykken dør Hans Petter Jørgensen, bare 27 år gammel.

Hans Kristian bestemmer seg for delta i stellet av sin døde bror.

– Jeg gruet meg veldig, men i ettertid er jeg veldig glad for at jeg deltok i hele prosessen.

Vil hjelpe pårørende

I tiden etter ulykken har Hans Kristian et viktig mål. Han vil bli paramedic på motorsykkel i hovedstaden.

– Jeg og Hans Petter delte interessen for motorsykkel. Det var han som ville at jeg skulle søke på jobben. Det ble veldig viktig for meg å nå det målet. Og det klarte jeg.

Siden den gang har han jobbet i ti år som livredder på to hjul.

I dag er Hans Kristian innsatsleder for helse i Oslo og Akershus, et område med 1,4 millioner innbyggere. Han har deltatt i redningsarbeidet under en rekke store dramatiske hendelser de siste årene.

Under raset i Gjerdrum var han en av de aller første på stedet. Nå bruker han sine egne opplevelser for å hjelpe pårørende i lignende situasjoner.

– Når du mister noen, har du to valg. Du kan fokusere på det triste, eller på hvor heldig du har vært som har fått tilbringe tid sammen med den som ble borte.

- Jeg fikk 27 fine år sammen med Hans Petter, og er overbevist om at vi møtes igjen. Jeg forteller min historie for å holde minnet om ham levende.