Mor og datter – begge voldtatt

De har grått og tørket tårer, men nå er det mer smil og latter. Mor og datter har på hver sin måte tatt et oppgjør med traumene sine.

– Endelig kan jeg stå rakrygget og fortelle. Det kan jeg gjøre overfor hvem som helst, sier 42-åringen fra Kautokeino og smiler til datteren.

– Og det er deg jeg kan takke, legger hun til.

I 1989 ble Marit Susanne Utsi voldtatt. 29 år senere skjedde det samme med datteren Sunna Máret.

Mens mor holdt hemmeligheten for seg selv i nesten 30 år, valgte datteren en annen måte å komme seg igjennom den vonde tiden på. Foran hundrevis av mennesker ga Sunna beskjed om at hun ville bestemme over sin egen kropp selv.

Det skjedde på scenen i hjembygda i Kautokeino.

– Hvis man bærer alt inn i seg vil man til slutt knekke sammen, sier 22-åringen.

Å snakke åpent om seksuelle overgrep har ikke vært normalt i det samiske samfunnet. Mye tyder på at slik vold er et større problem her enn ellers i samfunnet.

For i en studie svarer en av fem samiske kvinner at de hadde blitt utsatt for seksuell vold. Denne andelen er høyere enn for ikke-samiske kvinner i samme område.

Undersøkelsen er basert på data fra helse- og levekårsstudien Saminor II. Den ble gjennomført i Nord- og Midt-Norge, og ble publisert i 2015.

– De fleste av de utsatte anmelder ikke sakene og oppsøker ikke hjelp eller medisinsk behandling. Mange snakker ikke med noen om det de har vært utsatt for, heter det i undersøkelsen Samnor II.

NRK har møtt kvinner og pårørende i flere samiske kommuner. Disse forteller om voldtekter som skal ha skjedd uten at de har koblet inn politiet eller hjelpeapparatet. Mange av disse sliter psykisk i dag.

Frykten for ikke å bli trodd

I fjor ble det registrert 1968 voldtektsanmeldelser i Norge.

«Berit» er 18 år. Hun inngår ikke i disse tallene.

NRK møter henne i bygda hun bor i. Vi kjører til et sted hvor det ikke er folk.

Navnet som brukes her, er ikke kvinnens virkelige navn. Hun frykter reaksjonene fra mannen hun snakker om. Derfor har NRK anonymisert henne.

«Berit» trekker ermene ned over hendene. Hun virker anspent og tankefull. Marerittet opplevde hun for litt over halvannet år siden.

Hun var alene i boligen til en slektning. Dit kom en mann hun trodde skulle besøke ham som bodde der.

– Da jeg skjønte hva som var i ferd med å skje, var det for sent. Jeg fikk panikk. Etterpå visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg forsto liksom ikke hva som hadde skjedd, forteller hun.

«Berit» oppsøkte ei venninne, men politiet torde hun ikke å kontakte. Hun var livredd for hva mannen kunne gjøre med henne hvis hun anmeldte ham.

Heller ikke i løpet av dagene og ukene etter hendelsen våget hun å melde i fra.

– Hvis folk tror du lyver om dette så vil det ødelegge meg enda mer. I dag føler jeg meg ikke sterk nok til å anmelde. Jeg er altfor redd. Når han får vite at jeg har anmeldt ham så kommer han til å ødelegge meg, sier hun.

Den unge kvinnen har gått til psykolog en gang i uken i 18 måneder. Hun begynte også med medisiner mot depresjon etter hendelsen.

– Å snakke med psykologen har hjulpet. Men likevel...

«Berit» stopper, ser ut av bilvinduet. Er lenge stille.

– Men uansett hvor mye jeg snakker om det, og uansett hvor mye jeg tror på at det hjelper, så hjelper det ikke i det hele tatt. Det første halve året følte jeg at alt var min egen skyld. Jeg var ikke meg lenger. Min kropp var ikke min lenger, sier hun med oppgitt stemme.

18-åringen bor i samme bygd som mannen hun forteller om. Derfor risikerer hun å møte ham hvor og når som helst.

«Berit» var på en tilstelning sammen med mora si sist sommer. I folkemengden oppdaget hun mannen.

– Jeg følte meg innestengt og kvalm. Kjente jeg kunne besvime. Jeg fikk angst og lyst til å gråte, men jeg ville ikke skjemme meg ut. Derfor ba jeg mor om å få meg bort derfra før, forteller hun.

Etter intervjuet tenner «Berit» seg en røyk utenfor bilen. Hun venter på at mora skal hente henne. Hun virker avslappet.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten henne, sier hun og blåser ut røyken.

Igjen blir hun stille. Når hun begynner å snakke er stemmen gråtkvalt.

– Mor ble helt knust da jeg fortalte om hva som hadde skjedd. Jeg tenkte at hun bare skulle kjøre avgårde og aldri komme tilbake. Men hun har hjulpet meg masse. Jeg begynner nesten å gråte nå når tenker på det, sier 18-åringen.

Frykter sin egen reaksjon mot mannen

Det har gått to uker siden NRK møtte «Berit» første gang. Hun sitter i sofaen ved siden av mora.

– Jeg har ikke skjønt at du har hatt det så tungt. Du har aldri sagt det til meg, sier «Berit».

Mora – som NRK kaller for «Ragnhild» – holder rundt datteren sin som gråter.

– Jeg ville være sterk fordi jeg er din mor. Derfor har jeg holdt maska og prøvd å skjule det som skjer inne i meg. Min tanke var at jeg ikke måtte legge ekstra byrde på deg ved å fortelle deg at jeg hadde det tungt og trasig, sier hun.

For første gang sitter «Ragnhild» sammen med datteren sin og snakker om alle følelsene hun selv har kjempet med i halvannet år.

I 2017 la Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fram en rapport. Den tok for seg hjelpeapparatets og politiets erfaringer med vold i nære relasjoner i samiske samfunn.

Forskerne fant ut at vold og overgrep holdes tettere til brystet og innad i familien i samiske samfunn. Spesielt i små lokalsamfunn hvor alle kjenner alle.

Også for «Ragnhild» er dette en utfordring. Hun vet ikke hvem hun kan snakke med. Tanken på at folk ikke vil tro på henne, plager.

– Jeg føler meg så alene, sier hun.

En del av konklusjonen i NKVTS-rapporten var at risikoen for å oppløse familiebånd og destabilisere samarbeid mellom slekter, gjør at voldsutsatte ikke melder fra til utenforstående:

«I frykt for at de selv måtte bryte opp fra felleskapet, miste sin familie og hele sin samiske identitet, velger voldsutsatte å holde vold og overgrep skjult – og lar hensynet til kollektivet gå foran».

«Ragnhild» lar blikket ligge på de brennende telysene på salongbordet. Hun snur seg sakte mot datteren. Når hun fortsetter å snakke endres øynene og stemmen blir skarpere.

– Jeg frykter at jeg en dag vil reagere fysisk når jeg møter denne mannen. Jeg elsker mitt barn så høyt. At noen har ødelagt henne mens hun fortsatt var et barn, kan jeg aldri akseptere. Hver gang jeg ser mannen har jeg lyst til å gå i strupen på ham, men jeg kjemper hver eneste dag med å stoppe meg selv, sier hun.

De bor i en typisk samisk bygd hvor primærnæringene står sterkt. Som i andre samiske kommuner, er det adskillig flere menn enn kvinner her.

Men det er også noe annet med denne bygda.

– De tar på rumpa di og brystene dine. De skjønner ikke hvor krenkende det oppleves, sier hun.

Hun legger om stemmen litt for å illustrere hvordan enkelte menn kan snakke.

– Deg trenger man jo ikke å voldta. Du skrever jo selv for hvem som helst.

– Dette har vært nærmest en normal måte å snakke på her i bygda så lenge jeg kan huske. Og dette viser også hvilke holdninger som lever her, sier hun.

Flere andre kvinner som fortsatt bor i denne bygda, eller som har flyttet bort, har erfart det samme.

– Det er en slags inngrodd måte å snakke om kvinner på. Sånn macho-aktig liksom, sier en som NRK har snakket med.

«Ragnhild» sukker. Å snakke om holdningene hos en del menn, og om det datteren har opplevd med denne mannen, er ikke lett.

– Selv i vår egen familie er det problematisk. Noen gir på en måte uttrykk for at denne mannen ikke kan tenkes å gjøre noe slikt. Og akkurat det er veldig tungt og sårt å høre, sier hun.

Planla selvmordet i detalj

I en annen liten kommune i Sápmi lever ei kvinne som har passert 40 år.

– Jeg kjenner en uro i meg. Det er jo ikke særlig hyggelig å snakke om dette, men jeg synes det er nødvendig, sier hun.

NRK møter «Kari» i hjembygda på ettermiddagen. Etter jobben var hun hjemom barna før hun møter oss et sted hvor det ikke er andre mennesker.

– Jeg synes det er veldig bra at det finnes kvinner, også samiske, som åpent står fram og forteller om voldtekt. Alle burde kunne gjøre det, men vi er ikke der i dag. Jeg klarer ikke å gjøre det av hensyn til de rundt meg. Men dette er virkelig et viktig tema å få fram, sier hun.

Det har gått 22 år siden «Kari» var på vei hjem fra en fest. Hun ble dratt ned av en mann som var noen år eldre enn henne.

– Jeg gjorde motstand, men brukte ikke nok kraft og ropte ikke høyt nok for å påkalle hjelp, sier hun.

Noen venner fant henne på veien. Hun fortalte hva som hadde skjedd, og vennene ringte politiet. Resten av natta tilbragte hun på politihuset hvor hun ble avhørt. Det ble også tatt prøver.

Mens politiet etterforsket saken overlates den da 18 år gamle kvinnen mer eller mindre til seg selv. Den eneste kontakten hun har med bistandsadvokaten var gjennom et brev som kom halvt år etter overgrepet.

– Saken var henlagt på grunn av bevisets stilling. Selv om det forelå DNA-bevis var det påstand mot påstand. Politiet kunne ikke bevise at det ikke var frivillig, forteller hun.

«Kari» kom seg igjennom videregående skole på et vis. I perioder var hun så langt nede at hun altså vurderte å gjøre slutt på alt. I den lille bygda gikk folkesnakket.

– En del av slekta mi var hans venner. Noen valgte side ut i fra hvem av oss de ville tro på. Familien og vennekretsen min ble innskrenket på grunn av dette. Jeg har tenkt at det på mange måter kunne vært bedre om jeg ikke hadde anmeldt. Men uansett hva jeg gjorde eller ikke burde ha gjort, så har jeg båret denne opplevelsen med meg, sier hun.

Mange år senere får «Kari» snakket med en psykolog.

– Jeg møtte veggen som det heter. Det skjedde i forbindelse med noe annet, men da fikk jeg også pratet om og bearbeidet overgrepet. Heldigvis ble jeg klokere og sterkere med årene. Jeg har sett at livet likevel har mye fint å by på, forteller hun.

Fortrengt mareritt

Nærmere 700 festkledde mennesker fyller storstua i Kautokeino. Påskeaften er høydepunktet for mange i bygda.

Sunna Máret står et godt stykke inne på scenen med ryggen til publikum. Hun kjenner gråten presse på. Men når musikerne drar i gang er fokuset tilbake på sangen og teksten.

Tre år etter voldtekten forteller Sunna om sitt traume fra scenen i Sámi Grand Prix; samenes svar på Melodi Grand Prix. Det skjer gjennom sangen «Mu gorut» (på norsk, min kropp).

– Reaksjonene var positive. Jeg hadde gått igjennom en prosess, og hadde bestemt meg for at voldtekten ikke skulle ødelegge meg helt. Sangen ble mitt offentlige oppgjør. Jeg ville være åpen om det jeg hadde opplevd, forteller 22-åringen til NRK.

Det gikk en uke før hun anmeldte voldtekten til politiet. Saken kom etter hvert opp både i tingretten og lagmannsretten. Mannen ble dømt til et år og to måneders fengsel.

Gjennom hele den vonde og vanskelige perioden er familien til stede for Sunna Máret. For Marit Susanne er det ekstra smertefullt å se datteren slite. Ikke bare fordi hun er mor.

Hennes eget fortrengte mareritt åpnet seg.

– Da Sunna selv fortalte hva som hadde skjedd og hva hun hadde gjort etter voldtekten, skjønte jeg alt med en gang. Det var som å oppleve det selv igjen, forteller 42-åringen.

Hun tørker tårene. Så forteller Marit Susanne at hun nettopp hadde fylt 13 år da hun ble voldtatt. Bare ei venninne fikk vite det. Sju år gikk det før hun sa noe til sin mor.

– Så skjer det med Sunna. Jeg fikk en voldsom skyldfølelse fordi jeg ikke hadde tatt bedre vare på min egen datter, sier kvinnen fra Kautokeino.

Etter voldtekten, gjennom etterforskningen og rettsrundene ble Sunna Máret mer og mer fjern. Hun låste seg inne på rommet og gråt.

Men av og til får hun pauser fra de ekle tankene. Gitaren er alltid ved siden av henne. Så begynner hun å skrive tekster. Slik bearbeider Sunna traumet.

– Jeg takker musikken for at jeg igjen ble sterk, forteller hun.

Både på konserter hun spiller på og på sosiale medier er hun åpen om det som skjedde med henne. Dette virker også inn på mamma Marit Susanne.

Sunna Márets råd

Hun oppsøker psykolog. Detaljer fra det som er fortrengt, kommer opp. 42-åringen synes det er vondt.

– Men etter hvert har det blitt lettere. I dag står jeg liksom utenfor meg selv og ser. Jeg var bare et barn, og det var ikke min skyld, sier hun.

Mor og datter ler og klemmer hverandre.

– Jeg vet ikke. Kanskje er jeg et forbilde for noen. Det høres litt rart ut når mor sier at jeg er det for henne.

Sunna Máret smiler, men blir alvorlig igjen.

– Jeg blir satt ut av det mange forteller meg når de enten tar kontakt via sosiale medier eller ringer. Mitt råd er at ingen må sitte alene. Snakk med noen. Skriv ned det du tenker. Men det viktigste er at voldtekt anmeldes, sier 22-åringen.