Da første verdenskrig kom til Finnmark

Nøytrale Norge var stort sett forskånet fra krigen som fra 1914 til 1918 raste i Europa. I Hammerfest fikk man derimot hendelsene tett innpå livet da en tysk ubåt søkte nødhavn ved Sørøya.

9. januar 1917 forlot U 76 øya Helgoland i den tyske delen av Nordsjøen. Kapteinløytnant Waldemar Bender hadde fått et oppdrag som markerte en ny taktikk i den grusomme krigen som var gått inn i sin siste fase på det europeiske kontinentet. Han og mannskapet skulle minelegge farvannene langs kysten av Kolahalvøya for å hindre at forsyninger fra England og USA nådde fram til Russland.

På dette tidspunktet var det ingen som visste at verdenskrigens inntog i Barentshavet skulle endre Russlands tilstedeværelse i Arktis. Mer om dette kan du lese senere i denne historien.

Et nytt våpen

Ubåten var et nytt og fryktet våpen, og fra høsten 1916 hadde den keiserlige tyske marine sendt flere av de gråmalte fartøyene inn i det fredelige Barentshavet. En rekke dampskip med forsyninger til tsarlandet i øst ble nådeløst sendt til havets bunn.

Etter 11 dager på åpent hav kom fartøyet fram til bestemmelsstedet. Hensikten var å snike seg inn i Kolabukten for å senke fiendlige skip. Deretter skulle minene legges ut i havområdene nord for Kolahalvøya.

Kollisjon

Planene gikk i vasken. Natt til 22. januar måtte U76 foreta et nøddykk for å unngå å treffe et møtende fartøy. Under unnamanøveren ble likevel ubåtens tårn truffet. Sammenstøtet var så kraftig at dykking ikke lengre var mulig.

På dette tidspunktet befant ubåten seg 2500 kilometer fra ubåtbasen i Nordsjøen, og en retur til hjemmehavnen syntes umulig. Bender hadde uansett ikke noe valg, og satte kursen vestover i overflatestilling.

27. januar røk det opp til uvær langs finnmarkskysten. På dette tidspunktet hadde fartøyet mistet elektrisk kraft, noe som skapte store utfordringer i forhold til å manøvrere ubåten.

Nødsignaler

Nord for Sørøya sendte mannskapet opp nødraketter. Nødsignalene ble observert av fisker Simon Zakariassen fra Hønsebyvik på Sørøya, som umiddelbart satte kursen mot ubåten.

Avisen "Nordkap" beskriver det dramatiske hendelsesforløpet slik:

«Utenfor Tarhalsen blev han opmerksom paa at der sendtes op endel raketter ute i havet i retning av Skibsholmen. Han satte kursen utover og fandt et skib, som aapenbart var i havsnød. Det laa under vand, saa bare broen var over. Det blev et vanskelig redningsarbeide, da der var baade vind og svær sjø. Skjøiten kunde ikke lægge direkte til skibet, saa besetningen maatte føres over i flere vendinger paa skjøitens lille baat. Ialt blev 34 mann reddet. Det var paa høi tid. Da baaten foretok den siste vending var det saavidt den undgik at bli trukket med i dragsuget idet damperen gik under. En mand, u-baatens maskinmester - kom sig ikke tidsnok op av taarnet og fulgte den i dypet».

Dramatikken utspilte seg ved Kjøttvika, nord på Sørøya. Sommerstid er dette en naturperle som trekker mange besøkende. På senhøsten og vinteren kaster et urolig hav seg over området med stor kraft. Fiskeren som utførte redningsdåden har sannsynligvis utsatt seg selv for stor fare.

Når mannskapet skjønte at de kom til å bli reddet, åpnet de ubåtens bunnventiler, og startet en kontrollert senkning. I dramaet som fulgte, endte likevel en av mannskapet opp med å følge fartøyet til bunns.

Fra Sørøya til Hammerfest

Fiskeren valgte å gå den korte veien inn til Mefjord, en fjordarm like sør for havaristedet, der mannskapet ble satt på land. Senere ble de ført til Hammerfest, der byens befolkning hadde lange tradisjoner i å ta vare på skipbrudne. Mannskapet fikk god behandling av Arbeiderforeningens personale, og kunne neste dag forlate Hammerfest med hurtigruta D/S "Polarlys".

Avisen "Nordkap" beskrev øyeblikkene da overlykkelige marinegaster tok farvel:

«Vi kommer aldri til å glemme Hammerfest, ropte en dansktalende soldat. Forsikringen ble beseglet med taktfaste hurrarop av hele mannskapet da hurtigruteskipet la fra bryggen. Og den halve by som var møtte fram ved moloen, vandret hjem igjen, ennå opptatt av den sensasjonelle episode, som i ett døgn hadde revet oss ut av den hverdagsgrå alminnelighet og bragt oss i direkte berøring med aktører for et av de store, forferdelige verdensdramaets uhyggelige ofre: ubåtkrigen».

I Hammerfest gikk hverdagen videre. Svært få av innbyggerne hadde kjennskap til de mange faktorene som hadde satt finnmarkingene i berøring med verdenskrigens råskap.

Barentshavets rolle

Forfatter og journalist Alf R. Jacobsen hevder nordområdene skulle spille en stor rolle i Russlands kamp for overlevelse.

– Dette er begivenheter i en epoke som ikke har vært så fryktelig framme i omtalen av nordområdene og Barentshavets betydning under første verdenskrig, sier Jacobsen, som opprinnelig er fra Hammerfest.

– Tsaren hadde store sosiale problemer i Russland. I verdenskrigens første fase kjøpte de forsyninger fra Amerika og andre vestlige land. Dette ble sendt gjennom Nordsjøen, Skagerak og inn i Østersjøen. Nøytrale Sverige kom dermed under et kolossalt press fra Tyskland, og sommeren 1916 ble Sverige tvunget til å minelegge Öresund. Dermed ble Østersjøen sperret for trafikk vestfra, forteller Jacobsen.

Etableringen av Murmansk

– Russland ble dermed tvunget til å få inn forsyningene et annet sted. Tsar Nikolaj II valgte å bygge en ny by, Murmansk. Dette ble en avgjørelse som endret nordområdene for godt, understreker han.

– Sånn ble altså Murmansk skapt. Tsaren bygde også en jernbane fra Leningrad (daværende St. Petersburg, red. anm.) til Murmansk, og fra høsten 1916 begynte skipene hans å seile gjennom Barentshavet til Murmansk, sier Jacobsen.

Da Tyskland begynte å flytte ubåtene opp til Barentshavet, startet en ubåtkrig mellom de stridende parter i Europa.

– Dette var noe helt nytt. Man må huske at på dette tidspunktet var fiskeriene ganske utbredt i Barentshavet, med betydelige innslag av utenlandske fartøy. I perioder lå det 2-3 tyske ubåter og patruljerte de store havområdene i nord. De senket et sted mellom 60 og 80 skip mellom Nordkapp og Vardø. Fartøyene gikk ikke i konvoi, gikk med fulle lys og hadde ingen forsvarsmidler, sier han.

Nordområdenes utvikling

Hendelsene i Barentshavet fikk dermed en betydning for utviklingen av nordområdene som svært få kunne ha forutsett. Før verdenskrigens utbrudd var det Arkhangelsk som var Russlands ankerpunkt for landets forbindelser mot de andre landene i Arktis.

– Til å begynne med bodde det 20.000 mennesker i Murmansk, men i løpet av 10 år ble dette tidoblet. I praksis førte krigshandlingene til at Kolahalvøya ble kolonisert etter at bolsjevikene overtok landet etter revolusjonen i 1917. Og denne ene ubåten var altså én av faktorene som bidro til denne utviklingen, sier Jacobsen.

Retur til Norge

For ubåtkaptein Waldemar Bender fortsatte karrieren i den tyske marinen. Han returnerte til Norge mot slutten av sin karriere, da som okkupant under 2. verdenskrig, med ansvar for verftene i Trondheim og Horten.

Vi velger å avslutte denne historien med et utdrag fra Hammerfest Historielags årbok fra 1994, der dramaet ved Sørøya er omtalt:

De tyske ubåtmannskapene som ble ført til Hammerfest fikk en meget god mottakelse og nøt oppholdet her. "Vi vil aldri glemme Hammerfest", proklamerte de ved avreisen, og det er jo fristende å minne om at de holdt løftet. Som takk for oppholdet var de som kjent tilbake 25 år senere og gjorde byen om til en ruinhaug.

Karl I. Johansen, Hammerfest Historielag.

U76 ble hevet i 1971 og endte opp som spiker.

Kilder
Årboka "Øyfolk" 1994, Hammerfest Historielag
"På havets bunn - sjøkrig og skattejakt", av Alf R. Jacobsen