Hopp til innhold
Kronikk

Fraværsgrensen utjevner sosiale forskjeller

Fraværsgrensen verner om de svakeste elevene, og vil bidra til mindre sosial ulikhet i fremtiden. Det er på tide Arbeiderpartiet bestemmer seg for å beholde den.

Skoleelever i videregående skole

Fraværsgrensen har møtt motstand fra mange hold, også fra elevorganisasjonene. Nå viser statistikken at en strengere fraværsgrense hjelper de svakeste elevene, skriver kronikkforfatteren. (Ill.foto)

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

I sommer fikk vi helt nye tall. om fraværet i den videregående skolen. De viser at fraværet gikk ned med hele 40 prosent i 2016. Samtidig er kritikerne gjort til skamme. Andel elever som ikke har fått vurdering i minst et fag har gått ned – ikke opp.

Hjelper de svakeste elevene

I debatten om fraværsgrensen har det blitt kastet ut mange påstander. En rekke politikere og elevrepresentanter har blant annet påstått at fraværsgrensen vil gå utover umotiverte elever og elever med dårlige karakterer. Det er mildt sagt en merkelig påstand.

Det er bedre læringsutbytte på skoler med stabil organisering og sosiale fellesskap.

Skoleforskning viser nemlig at det er bedre læringsutbytte på skoler med stabil organisering og sosiale fellesskap enn skoler med individualisert læring. Det er de svakeste elevene som blir vinnerne når skolen har klare rammer og tydelig krav til tilstedeværelse.

Det burde egentlig ikke overraske noen. Det er bare å ta en titt i historiebøkene.

Ansvar for egen luring

Norsk skolepolitikk var i mange år preget av slagordet «ansvar for egen læring». Skolen og læreren skulle være en tilrettelegger og en støtte, mens elever selv skulle ta ansvar for å tilegne seg kunnskap. Ideen var at så lenge elevene fikk nok frihet og nok tillit, ville de aktivt lære pensum gjennom selvstendig læring.

«Ansvar for egen læring» var en fiasko for norsk skole. Det er en arbeidsform som kun fungerer for barn fra ressurssterke hjem. For elever som ikke får støtte til skolearbeid hjemme, og som mangler struktur og selvdisiplin, så er friheten til å organisere egen undervisning et svik.

For noen elever betydde arbeidsformen at de kunne sitte på Facebook i en hel time uten at noen reagerte. De blir rett og slett overlatt for mye til seg selv. De får et ansvar som de ikke har forutsetningene for å ta.

Resultatet av en slik undervisningsform er en skole som ikke evner å kompensere for sosiale forskjeller hjemmefra. Det er rett og slett for store forskjeller mellom elever fra ulike sosiale kår når det gjelder hvor godt de lykkes i utdanningssystemet. Og de sosiale forskjellene ser ikke ut til å bli mindre gjennom utdanningsløpet – nei, de øker faktisk litt.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter

Å stille krav er å bry seg

I dag er det få som ønsker å gjeninnføre slagordet «ansvar for egen læring» i norsk skole. Men debatten om fraværsgrensen viser at tankegodset ikke har blitt forlatt på den historiske skraphaugen. Snarere tvert imot. Den lever i beste velgående. For det vi i bunn og grunn diskuterer i dag er hvorvidt det skal stilles krav til at elevene deltar i undervisningen, og ikke organiserer skolehverdagen slik de ønsker til enhver tid. Det er ingen tvil om at de som taper mest på en slik frihet er de som har de dårligste forutsetningene til å lykkes i skolen fra før.

De som taper mest på en slik frihet er de som har de dårligste forutsetningene til å lykkes

Sannheten er at skal vi gjøre noe med de grunnleggende driverne bak økende forskjeller, må man forebygge ulikhet – ikke bare omfordele ressurser. Og alt starter i barnehagen og i skolen.

Personer uten videregående opplæring har lavere inntekt, svakere arbeidsmarkedstilknytning, større sannsynlighet for bruk av offentlige trygde- og stønadsordninger og økt sannsynlighet for kriminalitet og svak helse.

Det er også ofte elever med lavere sosioøkonomisk bakgrunn som avslutter skoleåret med mangelfullt karaktersett. De skulle blitt fanget opp mye tidligere i skoleløpet.

Uklare signaler

Arbeiderpartiets vingling om fraværsgrensen er et tydelig bevis på at Arbeiderpartiet ikke evner å se eller løse årsakene til sosial ulikhet. De er mer opptatt av å diskutere inntektsstatistikk fra USA og komme med ideologiske slagord om skattekutt, enn å se betydningen utdanning og arbeid har på ulikheten.

Sannheten er at Arbeiderpartiet driver med en skamløs vingling om fraværsgrensen. Noen steder sier de at de er for en grense, andre steder sier de at de er imot. Oslo Arbeiderpartiet holdt appell mot fraværsgrensen foran rådhuset i fjor, men Arbeiderpartiets skolebyråd i Oslo har null problem med å ta æren når tall viser at fraværsgrensen fungerer.

Arbeiderpartiet driver med en skamløs vingling om fraværsgrensen.

Ungdomspartiet AUF påstår at Arbeiderpartiet vil vrake dagens nasjonale fraværsgrensen, mens Trond Giske sier at de vil evaluere og erstatte fraværsgrensen med noe de ikke helt vet hva er enda. Det er på tide å bestemme seg.

Skolepolitikk for dem som trenger det mest

Fraværsgrensen er ikke en mirakelkur, og det kan godt være det må gjøres noen endringer i regelverket. Men det er en ting som er sikkert. Løsningen er ikke å redusere skolen og undervisningen til en frivillig arena. Da får vi kun en skole som er tilpasset de sterkeste og mest selvdisiplinerte elevene.

De som klarer å ta igjen tapt matteundervisning ved å frivillig løse mattestykker på kveldstid.

De som har foreldre som sjekker at leksene er gjort og at de står opp om morgenen.

De som er motivert til å dra på skolen fordi de kommer fra et hjem der høyere utdannelse er en selvfølge. De som daglig er omringet av forbilder som engasjerer seg i utdannelsen deres.

Vi må slutte å ha en debatt om skolepolitikk der tidligere skoleflinkiser diskuterer hvordan de kan skape en fleksibel skolehverdag som hadde passet for dem. Vi må heller føre en skolepolitikk som evner å fange opp de svakeste elevene, og som sikrer at alle elever får en sjanse, uavhengig av foreldrenes bakgrunn.

Da må man tørre å stille krav og ha klare rammer.