Svar
Sylvi Listhaug: I mandatet for utvalget som skal utrede en sektorovergripende fullmaktsbestemmelse mv., nevnes naturkatastrofer, ulykker, pandemier, sammenbrudd i infrastruktur og høy tilstrømning av asylsøkere som eksempler på situasjoner hvor det er aktuelt å vurdere behovet for en slik hjemmel. Alt dette kan dreie seg om slike «litt bredere sivile kriser» som statsministeren viser til.
Når det gjelder avvik fra plan- og bygningsloven og grannelova, har Stortinget selv forutsatt at det er behov for en særlig hjemmel for unntak fra disse lovene ved en nasjonal flyktningkrise. Jeg viser til anmodningsvedtak 10. mai 2016 (nr. 646), som er gjengitt i utvalgets mandat, sammenholdt med Innst. 229 L (2015–2016). Proposisjonen som dannet bakgrunn for Stortingets anmodningsvedtak, beskriver konkret behovet for å gjøre unntak fra plan- og bygningsloven og grannelova i slike tilfeller. Jeg viser til beskrivelsene i Prop. 43 L (2015–2016) punkt 3, 5 og 6. Det kan ikke på forhånd utelukkes at sammenlignbare behov for innkvartering e.l. kan oppstå i andre ekstraordinære situasjoner som jeg har nevnt foran, for eksempel der et stort antall mennesker må evakueres fra en del av landet på grunn av en naturkatastrofe e.l.
Behov for unntak fra lovgivningen kan for øvrig dreie seg om dagligdagse plikter som det kan blir vanskelig eller umulig å etterleve i en omfattende krisesituasjon, med negative konsekvenser for private. Jeg nevner ett eksempel med utgangspunkt i regnskapsloven § 8-2: Senest én måned etter fastsetting av årsregnskapet skal regnskapspliktige sende årsregnskapet til regnskapsregisteret. Samme paragraf gir departementet hjemmel til i forskrift å gjøre unntak fra plikten for «visse regnskapspliktige», men bestemmelsen har noe usikker rekkevidde med sikte på en omfattende krisesituasjon. Manglende oppfyllelse av plikten gir grunnlag for forsinkelsesgebyr etter regnskapsloven § 8-3. En generell hjemmel til å gjøre unntak fra lovgivningen kan bidra til at den enkelte regnskapspliktige ikke blir lovbryter og risikerer negative reaksjoner, f.eks. i en situasjon der omfattende sammenbrudd i IKT-systemer forårsaker at fristen ikke kan overholdes, og hvor det kan ta nokså lang tid å skaffe tilbake nødvendig dokumentasjon mv.
Fra helse- og omsorgstjenesteområdet nevner jeg et eksempel knyttet til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c. Asylsøkere og deres familie som er medlem av folketrygden, har etter loven rett til å stå på liste hos lege med fastlegeavtale. Dette innebærer bl.a. at vedkommende har rett til å skifte fastlege inntil to ganger i året, og rett til å få en ny vurdering av sin helsetilstand hos en annen lege med fastlegeavtale. I en situasjon der mange asylsøkere befinner seg i en eller noen få kommuner, kan det av kapasitetsgrunner være at lovens grunnleggende rett til å få nødvendige helsetjenester fra kommunen gjennom den ordinære fastlegeordningen, ikke kan oppfylles. I slike situasjoner kan det være nødvendig å åpne for at kommunene lovlig kan tilby at helsehjelpen i en periode må organiseres på annen måte for denne gruppen personer. Det kan tenkes å skje f.eks. gjennom en særskilt organisert turnusordning eller legevaktsordning hvor kommunens leger (inkludert fastleger) og/eller andre leger leies inn for å tilby nødvendige helsetjenester til asylsøkerne. Dette kan f.eks. organiseres ved at det etableres en midlertidig «legestasjon» i tilknytning til eller i nærheten av et asylmottak. En slik modifikasjon av måten kommunen oppfyller sine plikter, og måten den enkelte pasient får sine rettigheter oppfylt på, er det i dag neppe hjemmel for. Jeg understreker at den grunnleggende retten til helsehjelp, som følger av lovens § 2-1 a, ikke skal berøres i et slikt tilfelle, slik det også tydelig fremgår av mandatet til utvalget.
Ytterligere et eksempel kan hentes fra forvaltningsloven, som i utgangspunktet gjelder på alle forvaltningsområder: Etter forvaltningsloven § 34 tredje ledd må melding om endring av et påklagd vedtak til skade for klageren sendes innen tre måneder etter at underinstansen mottok klagen. Etter loven er det ikke anledning til å forlenge denne fristen i noe tilfelle. Det kan tenkes ekstraordinære krisesituasjoner der tilnærmet alle ressurser hos en instans, f.eks. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, i en periode må rettes inn mot krisen, slik at det i praksis blir umulig å overholde tremånedersfristen, og at behovet for å avgjøre klagesakene på feltet ikke fremstår som akutt. I en slik situasjon kan det vise seg å være tilstrekkelig behov for en unntakshjemmel som gir anledning til å utvide saksbehandlingsfristen.
En nærmere kartlegging av lovverket vil kunne avdekke en rekke eksempler av lignende art.
Jeg understreker at regjeringen ikke har tatt stilling til om vi har tilstrekkelige hjemler til å håndtere alle tenkelige situasjoner. Dette er et sentralt spørsmål for utvalget. Jeg understreker også at Stortinget normalt selv vil kunne vurdere behovet for supplerende lovgivning også i krisesituasjoner, noe flyktningkrisen i 2015 illustrerer.